Det er sjelden en film lar publikum kjenne temperaturen sin og skaper to sanseopplevelser: én strengt visuell, én man kjenner på huden og nesten gjennom nesen. Heat, som nettopp har hatt verdenspremiere i det internasjonale langfilmprogrammet på Visions du Reel, er en slik film. Regissør Jacqueline Zünd har gjort dette før. Hennes siste fiksjonsfilm, Don’t Let the Sun, som hadde premiere i Locarno i august i fjor (der den vant Pardo for beste skuespillerprestasjon), oppnådde den samme effekten. Der skildret hun en fiktiv, dystopisk verden der sollyset er så intenst at folk bare kan gå ut om natten. Her er det imidlertid ingen fiksjon. Den brennende solen er virkelig, og ikke bare en projeksjon av hva som «kunne» skje.
I løpet av 84 minutter blir vi kjent med ulike personer som rammes av hetebølgene i Midtøsten. Blant dem er Sophy, en ung kenyaner som jobber i en isbar. Hun serverer varm sjokolade, ved –6 °C, til de rike, som nyter kulden midt i ørkenvarmen. De slående blå bildene, som står i kontrast til de lyse nyansene av gult og oransje i resten av filmen, fanger straks oppmerksomheten med sin egenartethet – og med den opprørende følelsen av at noe er galt i hele systemet. Følelsen vokser jo lenger filmen går, og filmen er over altfor fort.
En fortelling om sosiale forskjeller
Underveis møter vi Carina, en eiendomsmegler fra Sharjah, som fyller bilen med store isblokker før hun kjører til kysten. Der klemmer hun dem fast mellom steinene for å hjelpe ville katter å overleve varmen. Det er et øyeblikk til ettertanke om hvordan klimaet påvirker dyreartene. Med et så enkelt grep belyser Zünd flere sider av problemet uten å miste fortellingens flyt. En annen person Heat følger, er Essa Ramadan, en anerkjent meteorolog som arbeider for økt bevissthet om klimaspørsmål i Kuwait. Der går folk knapt ut, siden alt de trenger, blir levert rett til døren. Likevel er det noen som gjør den jobben, og selv om de skjuler seg bak hjelmer mens de kjører gjennom ørkenen, er de mennesker av kjøtt og blod. Som utnyttede brikker i systemet er de her representert ved Francis, en bud fra Uganda. Han tåler tolv timers skift i intens hete, mens gatene ligger tomme og luften virker vanskelig å puste i: «Noen ganger drar du for å hente en bestilling på en restaurant, og de sier du må vente utenfor,» forteller han. Sanden og varmen er synlige når kameraet blir stående og vente sammen med ham, utenfor. Nok en gang usynlig for samfunnet.
Alle disse personene forteller en historie som er vanskelig å se på. Ingen av dem lever i økonomisk fattigdom, men alle sitter fast i forhold de ikke har makt til å endre. Levekårene deres ligger utenfor enhvers kontroll og vil trolig bli verre. Takket være dokumentarens utrolige finfølelse fungerer Zünds film til slutt som en stille vekker, forkledd bak en suveren estetikk. Det er et mål mange filmskapere som arbeider med virkeligheten, utvilsomt ønsker å nå.
Krisens tekstur
Heat ligner faktisk et akvarellmaleri i de fleste scenene. Scenene er sømløst klippet, med sterk visuell kraft og fortellerstemmer som er nøye avmålt: aldri for lange, aldri for korte, og alltid i takt med filmens rytme. Altfor ofte glemmer dokumentarfilmer å bry seg om visuell komposisjon og lener seg tungt på temaet som den viktigste drivkraften bak slagkraften. Zünd unngår denne fellen. I stedet for å hvile på sin politiske aktualitet gir filmen publikum en helt oppslukende opplevelse. Den føles nesten som en museumsinstallasjon som kunne gått i loop uten å miste driv. Forhåpentligvis vil deler av Heat bli brukt i bredere kunstneriske sammenhenger og få et nytt liv utenfor kinoen. Det virker som en naturlig bane for filmen, og den kan vise hvordan et godt utført, samfunnsrelevant verk kan nå flere typer publikum.
Samtidig er det helt åpenbart viktig å reflektere over miljøurettferdighet, og det gir filmen dybde. Bilder alene risikerer tross alt å bli lite mer enn et skall rundt en tom kjerne i en dokumentar. Gitt dagens krise vil fokuset på Midtøsten uunngåelig vekke stor oppmerksomhet – og med rette. Zünd viser oss de urettferdige følgene av et ubalansert klima, som speiler regionens sosiale ulikheter. Vi trenger flere filmer som denne, og flere filmskapere som vil lage dem.
