<em>We Have to Survive</em>

Alle som har sett Franny Armstrongs banebrytende dokufiksjon The Age of Stupid, glemmer aldri den framlidne Pete Postlethwaites grusete stemme som Arkivaren, som viser verden hvor galt den har gått. Filmen ser tilbake fra et hypotetisk 2055 etter klimakollapsen og hyller alt det planeten da hadde mistet, fordi menneskene ikke maktet å gjøre noe med global oppvarming og klimaendringer.

Hus på stolper

Tomáš Krupas nye film har ikke helt samme globale rekkevidde – den filmer på fire steder, mot Armstrongs sju – men Krupa prøver å vise hvordan mennesker kan tilpasse seg og arbeide for å dempe klimaendringene.

Fra de sårbare sandbanksamfunnene i North Carolina til grønlendere som sørger over tapet av isdekket og gleden ved hundekjøring, videre til støvstormene i Mongolia og den uutholdelige varmen i Coober Pedy i det australske outbacken: We Have to Survive har et håpets budskap.

Outer Banks-samfunnene langs Atlanterhavskysten i North Carolina har allerede satt sine ettertraktede hus med havutsikt på stolper. Men det ubarmhjertige havet eroderer strendene raskere enn noensinne. Å løfte et hus til flere millioner dollar og flytte det 30 meter tilbake kan bare utsette kollapsen ned i bølgene med noen få år. Mange hus er allerede revet med av havet – både ved vanlig høyvann og i de stadig mer voldsomme stormene som rammer samfunnene helt nede ved stranden.

Hus kollapser i løpet av sekunder og er borte på minutter når bølgene bestemmer seg for å ta dem.

Lokale politikere kan bare gjøre så mye – de kan søke om føderale midler for å mudre millioner av tonn sand fra neddykkede banker og sikre strendene. Det fornuftige ville vært å trekke seg helt tilbake til fastlandet, men siden så mye penger og så mange levebrød er bundet opp i de ikoniske husene, setter lokalsamfunnene seg imot.

Forståelsen og virkeligheten av klimaendringene begynner endelig å gå opp for folk. Lokalbefolkningen sier de tror at det er reelt, men er usikre på om det forsterkes av industriell aktivitet og forurensning, eller bare er et naturlig klimaskifte.

På Grønland møter vi en far og datteren hans som fisker torsk mellom isflakene i en fjord. Det er ikke like mye fisk som før, og rundt et bål over hjemmet deres, i et helt isfritt område strødd med store, nylig blottlagte steiner, sørger de over at de tradisjonelle livsformene gradvis forsvinner.

«Jeg har bare kjørt hundespann fire ganger i år», sier faren, og kona føyer til: «Og da bare om vinteren.»

Forståelsen og virkeligheten av klimaendringene begynner endelig å gå opp for folk.

Klimabildet

Filmen tar oss fram og tilbake mellom stedene – sandstormer som legger seg over et landsbysamfunn i Mongolia, seige australiere som hogger underjordiske boliger ut av fjellet for å slippe unna den brennende solen – og etter hvert vokser det fram et bilde av klimautfordringene folk møter over hele verden.

Krupa vil vise utfordringene før han byr på noen mer positive nyheter. Oppvarmingen av Grønland gir en dansk bonde, som har dyrket grønnsaker med hell på Island, sjansen til å vise gjennom en forsøkshage at det også er mulig der. Selv jordbær kan trives under dekke, og hvis klimaet blir bare litt varmere, kan de vokse utendørs. Grønland importerer vanligvis grønnsaker som blomkål og selleri; snart kan landet dyrke sine egne i større skala.

I Coober Pedy gir de praktfulle boligene, hugget ut av sandstein 30 fot under overflaten, tilflukt i kreative huler der temperaturen holder seg på stabile 22 grader celsius hele året. Mye bedre enn å bo over bakken når termometeret viser 51. Smart ingeniørkunst slipper naturlig lys og kjølig trekk inn. Et par driver et gjestehus der australske og utenlandske gjester kommer for å oppleve livet under jorden på egen kropp.

«Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke alle bor under jorden», sier gjestehuseieren og legger til at han ikke tror på menneskeskapte klimaendringer: alt er en del av en naturlig syklus, mener han.

I Mongolia lærer en æret bestefar de yngre at trær kan hindre ørkenspredning, fremme utviklingen av økosystemer og til og med påvirke værmønstre. Tjue år etter at han begynte å plante trær i utkanten av en ørken, gir et tett løvdekke hjem til insekter, gnagere og fugler. Trærne drar til seg nedbør, og på avstand er den grønne flekken hans et symbol på håp. Han hylles som nasjonalhelt, og prosjektet hans overlever ham – det gir håp til kommende generasjoner, i samme stund som barnebarnets kone føder.

Håpets budskap

Med et lydspor som stort sett består av naturens egne lyder, bortsett fra noen korte orkestrale partier, sender We Have to Survive et håpets budskap i en tid preget av desperat utmattelse over hele kloden. Om filmen er litt for positiv, må publikum avgjøre selv.