Mannen ved mikrofonen justerer noe som ikke ser ut til å trenge det, med skjelvende hender. Rundt ham går det av et par testblitser, og journalistene åpner notatblokkene sine med årvåken omhu. Det skjer svært lite i denne scenen. Likevel blir den på et vis noe av det tyngste i filmen. Den tyngden har selvsagt et navn, og dokumentaren er tydeligere på det enn min første reaksjon kanskje tillot. 80 Angry Journalists følger krisen rundt Index.hu, en gang Ungarns største uavhengige nyhetsmedium, mens politisk og institusjonelt press ender i at redaksjonens uavhengighet bygges ned.
Filmen gjør dette forløpet tydelig fra første stund. Regjeringens stadig sterkere innblanding i avisen ender med at sjefredaktør Szabolcs Dull blir avskjediget. Det er helt klart at krisen i Index kom gjennom omstrukturering, ledelsesbeslutninger og en gradvis innsnevring av det som fortsatt kunne kalles redaksjonell uavhengighet. Ingen oppsiktsvekkende sensurhandling. Når Dull fjernes, handler debatten i redaksjonen om mer enn politisk påvirkning: Kan institusjonen i det hele tatt fungere uten å bli grunnleggende kompromittert?
Filmen beveger seg gjennom krisen stort sett fra innsiden av redaksjonen. Vi møter journalister, redaktører, fotografer og folk fra jus og ledelse, som alle forsøker å beskrive hvor det faglige ansvaret slutter og tilpasningen begynner. Spørsmålet blir særlig betent i skikkelsen László Bodolai, advokaten og styrelederen i Index, som befinner seg i en ubehagelig stilling mellom redaksjonen og den institusjonelle strukturen som presser på den. Han framstilles som en nøkkelaktør i avisens omdannelse, og tvetydigheten i rollen hans gir noe av filmens skarpeste spenning. Overfor ham trer Vera Munk fram som et av redaksjonens sentrale ansikter i forsøket på å forestille seg en kontinuitet etter sammenbruddet. Den institusjonelle forvirringen er hele tiden synlig.
En ung etterforskende journalist ringer til et statlig kontor for å be om anskaffelsesdokumenter. Samtalen er kort, og tjenestemannen er høflig og helt uhjelpsom. Hun legger på og setter straks i gang med å skrive en formell klage, som om den hele tiden hadde vært innebygd i forespørselen. Dokumentaren er full av slike scener, innenfor en klarere fortellerstruktur: De er teksturer av faglig utmattelse og samtidig en del av en større prosess der journalistikk gjøres tregere, skjørere og vanskeligere å holde i live. En journalist minnes dagen annonsørene begynte å forsvinne én etter én. En annen forteller om anonyme telefoner etter en korrupsjonssak, før hun nærmest i forbifarten går over til noe helt annet.
Presset er et annet her enn det de fleste dokumentarer om journalistikk bygger på.
Telex.hu
Journalistene protesterer mot at Dull får sparken, og krever offentlig at han settes inn igjen. Da det mislykkes, sier rundt åtti av de ansatte i Index opp samtidig. En mulig intern krise blir til en kollektiv politisk markering, en uttåkning som presenteres som en avgjørende terskel. Å gå blir den eneste måten å bevare en yrkesetikk som institusjonen selv ikke lenger kan beskytte. I en av de viktigste bevegelsene i 80 Angry Journalists følger filmen forsøket på å bygge noe nytt etter Index’ fall. Neste kapittel er grunnleggelsen av Telex.hu. Det er mindre triumferende enn nødvendig, langt mindre forløsende enn praktisk. Filmen registrerer derfor institusjonsbygging under press. Det er én ting å gå ut døra og noe annet å begynne på nytt, og gjenreise troverdighet og offentlig stemme nesten fra ingenting. Mange av dem som forlot Index, fortsetter sammen i dette nye, leserfinansierte mediet, som dokumentaren framstiller mindre som en seier enn som et vanskelig vedlikehold av uavhengig arbeid med andre midler.
Her blir filmen mer enn en krønike om medieundertrykkelse i Ungarn. Presset er et annet enn det de fleste dokumentarer om journalistikk bygger på. I stedet for voldelige utslag kommer det som forsinkelser og hindringer. Usikkerhet og juridisk uklarhet blandes hele tiden med ledelsens inngrep. En journalist sier at hun stadig stiller spørsmål hun vet ikke vil bli besvart. «Noen ganger blir selve spørsmålet saken.» Det er en sterk replikk. Gjentakelsen gir den kraft, for vi begynner å forstå både det nytteløse i å fortsette likevel og hva det koster.
Skade uten spektakel
Mot slutten, etter at den institusjonelle skaden har vist seg fullt ut, nærmer dokumentaren seg det som ligner dens egentlige tema. Ikke bare sensur. Ikke engang en enkel mediekapring. Demokratiets skuespill henger igjen mens et av organene dets i det stille fratas funksjonen sin. Det filmen stille forstår, er at den virkelige skaden i et slikt system ofte ikke er spektakulær; tretthet og nytteløshet slutter å komme som avbrytelser og begynner å ligne selve jobben.
