Retorikken i den offentlige politiske debatten setter strategisk og systematisk likhetstegn mellom «israelske interesser» og interessene til Netanyahu-regjeringen. Skammelig nok gjelder det også et land som Tyskland, som både leverer og kjøper våpen (!) og er alliert med Israel. Følgelig blir pro-palestinske uttalelser straks stemplet som «antisemittiske». Det siste offeret for denne strategien som er kommet i søkelyset, er Berlinales festivalsjef Tricia Tuttle.
I flere dager gikk det rykter om at festivalsjefen burde gå, fordi den palestinske regissøren bak den prisvinnende filmen Chronicles From the Siege i sin avslutningstale hadde antydet at Tyskland er medskyldig i et pågående folkemord, og fordi hun var avbildet sammen med palestinske filmskapere som svingte flaggene sine.
Nå får hun bli, men en tilsynskomité skal holde øye med henne og kreve at filmskapere og andre deltakere på Berlinale – også pressen (?) – undertegner en «atferdskodeks». Vi skulle gjerne visst mer om denne koden. I over ett år nå har kunstnere og filmskapere i Tyskland vært presset til å undertegne en erklæring om at de avstår fra antisemittiske uttalelser, hvis de vil delta i offentlige arrangementer og debatter. Og som nevnt: I Tyskland fungerer det som regnes som antisemittisk, også som et redskap for å angripe pro-palestinske uttalelser. Mange kulturpersoner har allerede forlatt landet, og det er nå forutsigbart at en rekke filmer fra den arabiske verden ikke lenger vil bli sendt inn til Berlinale. Også (skjult) selvsensur i utvelgelsen av filmer må ventes. Dette svekker i betydelig grad festivalens tradisjonelle kulturelle tyngde som verdens mest politisk anerkjente A-festival.
De nye restriksjonene er en mer effektiv måte å utøve politisk innflytelse på enn en rett og slett avskjedigelse – og det i et kulturelt rom der ytringsfrihet, uttrykksfrihet og refleksjon er nødvendig og avgjørende. Nå blir selve de kulturelt ansvarlige instrumentalisert og manipulert.
Kulturell undertrykking
Slike retorisk ærekrenkende forvrengninger og antisionistiske konstruksjoner representerer slett ikke interessene til den delen av den israelske befolkningen som krever en umiddelbar slutt på folkemordet, fredsforhandlinger og hjelp til det palestinske folket. Den israelske filmskaperen Anat Even er en av dem. Hun mistet læreren og vennen Yonatan Carol, sammen med familien hans og mange andre venner. Alle ble myrdet av Hamas ved grensen til Gaza, i kibbutzen Nir Oz, 24. oktober 2023. Bare én person overlevde. Filmskaperen tilbrakte selv de første barneårene der.
På en beundringsverdig – og med dagens målestokk «modig» – måte sier hun enkle sannheter. I dokumentaren Collapse (Effondrement) siterer hun, helt i begynnelsen, den ungarsk-jødiske forfatteren, Holocaust-overlevende og nobelprisvinneren i litteratur Imre Kertész:
«Vi var fullt klar over den ødeleggende uvitenheten, dumheten, barbariet og ondskapen som bredte seg over landet vårt som en pest, og over at myndighetene ga dem sin tilslutning. Likevel betraktet vi alt dette med likegyldighet, som muldvarper som for lengst hadde gitt opp ethvert forsøk på å bedre de offentlige forholdene generelt, eller på å få til noen som helst endring.»
Hun kjører til og med bilen sin langs grensen til Gazastripen, uten å bry seg om militære sperringer, og legger fram observasjonene sine i fotografier og en svært personlig kommentar som ikke skjuler følelsene hennes. De første bildene er tatt i Nir Oz. På israelsk side ser hun fredelig jordbruk, en skarp kontrast til nabobyene i Gazastripen, som utsettes for konstant bombing. Nir Oz brukes systematisk som minnested for å vekke patriotiske, om ikke hevngjerrige, følelser. Likevel var Nir Oz hjem for innbyggere som drømte om fredelig sameksistens og talte åpent mot okkupasjonen. Nå er beboerne i mange av husene i nærheten evakuert, og deler av jordene er erklært militær sone.
Hun holder jevnlig kontakt med vennen Ariel, som bor i Paris. Denne dypt desillusjonerte mannen minner henne om at massakrer alltid har tjent organiserte hærer som påskudd for å begå forbrytelser mot menneskeheten, slik som massakrene i Sétif og Guelma, der den franske hæren drepte titusener av algerier etter opptøyer blant franske bosettere 8. mai 1945.
Den samme voldsretorikken og rasismen dukker opp igjen. Den får til og med tidligere venstreorienterte, regjeringskritiske israelere til å gå over til høyresiden og slutte seg til påstandene om at «araberne» alltid vil ha krig. Fakta som at palestinerne har bodd i Gazastripen siden 1946, blir ignorert.
Mens Ariel spår at landsbyene foran Even vil bli ødelagt, fanger kameraet hennes nettopp det. Ariel nøler ikke med å anklage filmskaperen – og Even nøler ikke med å ta det med i filmen – for at arbeidet hennes, selv om det er modig, er uvesentlig i møte med det ufattelige ødeleggelsesraseriet. Bare filmer fra Gaza, ikke rykter og kommentarer, er lenger på sin plass. En stund dokumenterer filmen også, med stor følsomhet, fuglenes panikk ved bombenes konstante larm, og den viser ledige, tilsynelatende fredelige soldater ved kiosker. Siden slutten av november 2025 er det sluppet 100 000 granater, i tillegg til bomber med opptil 400 kg sprengstoff – en større mengde enn amerikanske styrker avfyrte i Afghanistan i 2019. Folk i Gazastripen ligger begravd under sine sammenraste hjem. Dertil kommer rakett- og droneangrep i det som kalles «kirurgiske operasjoner». Troppene rydder hele nabolag og jevner deretter det ødelagte terrenget med bulldosere på 60 tonn.
Likevel kan anklagen mot Even ikke stå uimotsagt. Bilder av ødeleggelsene og barbariet er helt nødvendige, men det er også fullt fornuftig å dokumentere angripernes oppførsel, ritualer og utsagn. Det er nettopp dette Anat Even gjør.
anklagen mot Even kan ikke stå uimotsagt.
Vitne til ruinene
Hun minner oss like mye om den 27 år gamle poeten og legen Ezzideen Shehab, som vendte tilbake til Gaza i oktober 2023 og treffende fanger de mektiges logikk og deres kalde geopolitiske regnestykke. Mennesker behandles bevisst og følelseskaldt som skadedyr. Han ser en far plukke skitne matrester fra en grav og gi dem til datteren, som sluker dem med takknemlighet. 60 000 døde og 150 000 skadde tåles av millioner av israelere som krever hevn. Soldater danser i maktrus på ruinene av Gaza. Even fanger stemmen til en soldat som, idet han ser konvoien med hjelpelastebiler stoppet ved grensen, kommenterer: «Det er skammelig hva vi gir dem.»
Denne «asymmetriske krigen» og de uforholdsmessige angrepene fra en organisert hær mot en sivilbefolkning blir alltid retorisk rettferdiggjort som gjengjeldelse for lidd skade. Helt siden første dag av Israels militæroffensiv har interessen for å utrydde den palestinske befolkningen i Gazastripen og på Vestbredden vokst.
Even spør seg om det virkelig var en god idé å holde en dansefest ved grensen til mennesker som i flere tiår har vært brutalt undertrykt. Også denne likegyldigheten er en form for umenneskeliggjøring.
Ingen drar større fordel av Hamas’ angrep enn den israelske hæren under Netanyahu og de ortodokse høyreekstremistene han er alliert med
Utslettelsens ritualer
Filmskaperen klarer å smette inn på en ny fest ved grensen, forbeholdt «autoriserte gjester». Der møter hun israelere fra hele landet i T-skjorter med påskriften «Elsk Gaza, mitt hjemland», som forkynner mottoet «Okkuper, driv ut, bosett deg» og «Vi tar tilbake det vi ga dem». Filmen er også vitne til de små protestene mot disse bosetterne, som trenger militær beskyttelse. I noen veikryss blir andre demonstranter stående med plakater som krever umiddelbar fred. De vet alle at å hevde at det ikke finnes uskyldige i Gazastripen, er å hevde at det ikke finnes uskyldige noe sted.
Med sitt forsøk på å utrydde befolkningen i Gaza får dagens israelske statsmakt selv Hamas’ drap 7. oktober til å framstå som en anekdotisk hendelse, og bruker dem som rettferdiggjøring for å drepe ustraffet. Denne kommentaren høres også i Collapse. Den fortsetter: Bare en offentlig tiltale og et oppgjør med forbrytelsene, slik det skjedde med tyskerne, serberne og hutuene, kan bryte de utbredte følelsene av immunitet og overlegenhet hos store deler av den israelske befolkningen.
Ingen drar større fordel av Hamas’ angrep enn den israelske hæren under Netanyahu og de ortodokse høyreekstremistene han er alliert med, som messer sitt slagord «Okkuper – driv ut – utrydd». Spørsmålet om i hvilken grad flere tiårs israelsk bosettings- og fordrivelsespolitikk har et ansvar for at Hamas har oppstått og blitt sterkt, er også fullstendig tabu.
Men Anat Even og mange likesinnede gir ikke opp håpet om fredelig sameksistens. Og ingen bidrar mer til å bekjempe alle former for antisemittisme gjennom handlinger og uttalelser enn denne gruppen israelske borgere.
Det er ikke overraskende at Even straks ble anklaget, i den påfølgende diskusjonen, for å vaske skittentøy offentlig. Selv om disse stemmene også erkjenner at noe faktisk er skittent her, overser de at smuss alltid må bringes for dagen for å kunne renses, i en åpen, demokratisk og dialogbasert prosess.
