Harald Henden har brukt livet bak kameraet. Han har fotografert kriger og hungersnød og fanget de smertefulleste øyeblikkene i menneskers liv – og død. Nå har en kreftdiagnose gitt ham bare noen få måneder igjen å leve. Hjemme i Oslo, omgitt av nære venner og hyllet for livsverket sitt, er han lite vant til oppmerksomheten.
Rune Denstad Langlos film Requiem for a Photographer følger Hendens siste måneder med varsomhet og sans for detaljer. Få vil sitte upåvirket igjen.
Av et annet stoff
Krigsfotografer har sjelden godt rykte på seg. Noen ganger blir de sett på som hensynsløse ærgjerrige jegere etter berømmelse, og i langfilmer understreker skildringen av dem galskapen i yrket. (Tenk på Dennis Hopper i Francis Ford Coppolas Apocalypse Now – modellert over den kjente amerikanske fotografen Tim Page#, som dokumenterte Vietnamkrigen.)
Henden var laget av et annet stoff. Han setter pris på anerkjennelsen for de mange slående og vakre bildene han tok i løpet av 35 år med reiser rundt i verden, men det er øyeblikkene da han la fra seg kameraet, som betyr mest for ham.
Én gang sto han foran kameraet for en TV-rapport i Palestina da israelske raketter såret en gruppe gutter som spilte fotball på stranden. Han hjalp til med å forbinde sårene til en av guttene og reddet livet hans. Eller dekningen av hungersnøden i Sudan, som førte til at det ble opprettet et norsk fond for å hjelpe.
Han setter pris på anerkjennelsen for de mange slående og vakre bildene han tok i løpet av 35 år med reiser rundt i verden, men det er øyeblikkene da han la fra seg kameraet, som betyr mest for ham.
Anger og ettertanke
Andre øyeblikk skiller seg ut på grunn av sorgen: det sultne barnet på atten måneder som tok sitt siste åndedrag mens Henden fotograferte det. «Moren la barnet forsiktig ned på bakken og begynte å slå i jorden av sorg», minnes han.
Eller moren som ikke fikk si farvel til datteren, som var drept sammen med andre slektninger, fordi pressekorpset i familiens hjem var overveldende.
Dette er øyeblikk han angrer på. Men han ville ikke ha gjort noe annerledes, forteller han til sin eldste venn og personlige lege, Morten, som også er med i denne bemerkelsesverdige filmen.
Dagen i Kabul da hotellet hans ble angrepet og en nær kollega ble skutt ned, er et annet øyeblikk som gir grunn til dyp ettertanke. Henden la en tourniquet på et alvorlig sår, og bilder viser at han behandler vennen sin. Han trodde de hadde reddet mannens liv, men mannen døde på operasjonsbordet senere.
Hendens mest kjente fotografi er mer prosaisk – en amerikansk soldat som vasker håret i Saddam Husseins private marmorbad med beslag av massivt gull. Andre bilder av smerten og ofrene i krig har gjennom hele karrieren hans vært vist i Norge og over hele verden.
Klar på et øyeblikks varsel
Henden er ugift og har ingen barn, og han forholder seg påfallende stoisk til at døden nærmer seg. I den rene, spartanske leiligheten sin like ved en stor park i Oslo ser han tilbake på årene og viser oss hva som lå i vesken han alltid hadde ferdig pakket, klar til å dra på et øyeblikks varsel: kamerautstyret, et førstehjelpsskrin, powerbanker og en sigarettenner til bilen som kunne kobles til batteriet.
Han ble hedret med priser og utmerkelser, blant dem Norges høyeste sivile utmerkelse – St. Olavs Orden, tildelt av hans kongelige navnebror, kong Harald – og fikk anerkjennelsen i de siste månedene av livet. Det kom også en praktfull bok med fotografiene hans, etter at venner og kolleger slo ring om ham for å gi ham på kort sikt det han uansett trolig ville ha fått på lengre sikt, som en av dem sier.
Mens han ser tilbake på livet sitt, legger man merke til et lite innrammet fotografi i leiligheten, tatt av en annen stor fotograf: den russiske krigsfotografen Jevgenij Khaldejs bilde av det røde flagget som vaier over Riksdagsbygningen i Berlin i mai 1945. Jeg har det samme fotografiet over skrivebordet mitt. Jeg lurte på om Hendens, som mitt, var signert av Khaldej … Henden var tross alt også akkreditert korrespondent i Moskva i sin tid.
Hendens farvel etter at han døde i juli 2024, er rørende, lavmælt og avslørende på én gang: En av de ferdigpakkede veskene hans følger kisten ut fra begravelsen – mens han drar av gårde på sitt siste oppdrag, mot evigheten.
