Lucija Marčecs bestemor spiller seg selv i No Offence. Hun er én av tre kroatiske kvinner som alle heter Ana, i en region som i generasjoner har behandlet sine romske naboer som utenforstående. Filmen viser at diskrimineringen flytter seg igjen når nepalesiske arbeidere kommer for å jobbe i den lokale matindustrien. Å sette familien foran kameraet er ikke uvanlig i en dokumentar fra en liten by. Det merkelige er heller at Altinaï Petrovitch Njegosh, ett land lenger bort, følte behov for å skrive i sin egen regissørerklæring at hun ikke er filmens subjekt – til tross for en barndom som, i likhet med dirigentens, førte henne fra Paris til Montenegro.

Docu Rough Cut Boutique går nå inn i sitt syttende år som Sarajevo Film Festivals bransjearena for uferdige dokumentarfilmer. Alle de fem filmene som er valgt ut i år, plasserer regissøren inne i historien i stedet for på observerende avstand.

No Offence, en film av Lucija Marčec

Marčec er det mest rett fram-tilfellet. Det er trolig bestemorens nærvær som gjør at No Offence nekter å behandle temaet som antropologi, og som lar festivalens egen synopsis spørre: «Endrer diskrimineringen seg noen gang, eller endrer den bare ofrene?» En sidehistorie som fulgte en av de unge romske mennene til Tyskland, ble filmet, men er tatt ut av den nåværende klippen på seksti minutter.

Balkan Maestro Altinaï Petrovitch Njegosh & François Fleury

Petrovitch Njegoshs tilfelle er merkeligere, for ingenting tvinger fram tilståelsen. Marc Korovitch, den franske dirigenten i sentrum av Balkan Maestro, som hun regisserer sammen med François Fleury, kommer til Podgorica for å overta Montenegros nasjonalorkester akkurat mens landet presser på for å lukke de gjenstående kapitlene i EU-tiltredelsen. Der møter han et følge av lokale, blant dem en guslar som nærmest blir behandlet som et lokalt orakel. Petrovitch Njegosh har så nære røtter til Korovitchs at hun offentlig har måttet si: «Jeg er ikke subjektet i Balkan Maestro.»

Selen Çatalyürekli ville gjøre det ordentlig. Femten år med veksling mellom dokumentarfilm og aktivisme ble til Women of Akbelen Forest. Hun kom til leiren i Akbelen-skogen i desember 2021. Der har lokale landsbyboere, for det meste kvinner, siden 2019 fysisk hindret kullgruvedrift som allerede har slukt ti nabolandsbyer, og som så sent som i juli førte til en straffedom mot en av aktivistene. Çatalyürekli hadde planlagt å holde avstand. «Jeg hadde tenkt å holde meg på avstand», har hun sagt. «Men avstanden oppløste seg.» Hun kom så tett på Nejla, leirens talsperson og en av BBCs 100 inspirerende kvinner, at hun ble tatt imot i hjemmet hennes.

Where Shall We Go, en film av Maria Cheresheva, Georgi Totev

Maria Cheresheva har vært etterforskende journalist i femten år. Where Shall We Go? følger vennskapet på nett mellom en bulgarsk-jødisk kvinne og en palestinsk venninne i Gaza, mens venninnens egen kamp for å komme i sikkerhet bare lykkes i å spre familien over tre kontinenter. Det er Chereshevas regidebut, laget sammen med medregissør Georgi Totev. «Etter hvert som den politiske diskursen rundt Palestina ble stadig mer fiendtlig,» har de sagt, «ble det å lage denne filmen en handling drevet av både faglig og moralsk nødvendighet.»

Rita Balogh og Peter Akar tok det å oppheve avstanden lenger enn noen andre. Kind of Adults følger ett avgangskull i Budapest fra 2019 til 2026, i stor grad gjennom opptak elevene har filmet av hverandre og av seg selv. Regissørene kaller materialet filmens egentlige ryggrad. «Vi ser historien deres innenfra», har de skrevet. De seks årene på lerretet tar slutt akkurat da Viktor Orbáns seksten år ved makten gjorde det: Aprilvalgets jordskredseier ga Ungarn til Péter Magyars parti Tisza. Regissørene har bygget denne parallellen rett inn i filmen.

Kind of Adults, en film av Rita Balogh Peter Akar

Som Sarajevos bransjeplattform konkurrerer ikke Docu Rough Cut Boutique om priser. Den finnes for å få en håndfull råklipp fra Sørøst-Europa foran de kringkasterne og salgsagentene som avgjør hva som skjer med dem videre. I år har de fem filmene arbeidet seg gjennom Sofia i mai og en nettsesjon i juli, før dette siste spurtet mot Sarajevo. Ifølge programmets egne arrangører fortsetter antallet innsendte filmer å stige, samtidig som den regionale finansieringen av uavhengige dokumentarfilmer fortsetter å tørke inn.

Innkjøperne som ser pitchene denne måneden, er vant til å få solgt inn avstand. Ingen av disse fem selger det. Marčec er i slekt med sitt subjekt, og Petrovitch Njegosh må stadig avvise at hun er det samme. Çatalyürekli flyttet inn i leiren hun bare skulle observere. Cheresheva brukte femten år på å lære seg faglig avstand, bare for å gi den fra seg i regidebuten, og Balogh og Akar lot sine egne tenåringssubjekter filme store deler av filmen. Det er en reell risiko. Hva enn som ellers binder en kroatisk grenseregion sammen med en tyrkisk skog og et klasserom i Budapest, satser alle fem på at nærheten er selve produktet. Den er ikke feilen en distributør vil be dem rette opp.