Dette er den første, og hittil eneste, dokumentaren om krigen som i hovedsak er filmet i Gaza. Den bygger på AFP-videoer. Og den skal symbolisere pressens seighet: at den, tross alt, tross at den er direkte skyteskive, ikke gir seg. Men det er det motsatte som er tilfellet.
Inside Gaza er symbolet på at pressen har tapt.
Eller rettere sagt: på at Israel har lyktes. Israel slo av lyset.
Likevel er mange av bildene aldri vist før. Og de setter spor. Særlig åpningsbildene, fra 7. oktober, fra angrepet fra Hamas, og så fra de aller første dagene. Fra motangrepet. I begynnelsen aner ingen hva som skjer. AFP-sjef Adel Zaanoun tar noen bilder av rakettspor på himmelen, og drikker kaffen sin mens han gjør det, som tusen ganger før. Så får han øye på pansrede jeeper i gatene, og får høre at mange, svært mange palestinere er på vei mot grensen, at de krysser gjerdet, at gjerdet er revet ned. Da han får se bildene fra kibbutzene, forstår han at alt er i ferd med å skli ut. At dette blir en slakt, og ingenting annet. At det ikke blir noen seier.
For noen.
Alle har en fetter
På TV dukker Ismail Haniyeh opp. Han taler fra Doha. Han sier at dette er begynnelsen på slutten, slutten for Israel, gjenerobringen av Palestina, at seieren aldri har vært så nær. Så kommer Benjamin Netanyahu til syne. Han ber palestinerne forlate området. Han sier at Israel kommer til å bombe alt og alle. Rett etterpå flytter skjermen seg fra de som styrer til de som styres, og det eneste som vises, er sykehus: de sårede, de døde. Fortvilelsen. Dette er de sterkeste bildene. Det ene etter det andre. Den typen bilder som senere vinner priser i journalistikken. Men i nyhetsredaksjonen følger AFP-teamet mediene fra hele verden, og ingenting av disse bildene er å se. Ingenting fra Gaza. Det er ikke som i de tidligere krigene. Denne gangen sender de internasjonale mediene bare bilder av Israel og israelere. Kibbutzene. Begravelsene. Gislene. Og da en fotograf tar et bilde av liket av et barn svøpt i et teppe, blekt, med nesten hvit hud, og bildet endelig havner på forsidene, blir AFP anklaget for å ha fotografert en dukke.
Med et bilde tatt av en vestlig fotograf, sier de, ville ingen våget det.
De blir anklaget for å være Hamas. Men Gaza er lite, forklarer de, i Gaza har alle en fetter, en venn, en nabo som er Hamas. Og det betyr slett ikke at du selv er Hamas, sier Adel Zaanoun, som er blitt arrestert over 20 ganger. For journalister, sier han, har Hamas alltid vært et helvete: forbud, kontroll, sensur, trusler av alle slag. Og nå, sier han, blir vi anklaget for å være Hamas? Etter år på år med å utfordre Hamas?
Denne gangen sender de internasjonale mediene bare bilder av Israel og israelere.
Begynnelsen er så intens at den virker som den varer et helt liv. Og likevel er det fortsatt bare 13. oktober.
Dagen da IDF beordrer palestinerne til å flytte sørover.
Alle palestinerne i nord. Halve befolkningen. Alle sørover.
Innen 24 timer.
Og når Adel Zaanouns team motvillig adlyder, og adlyder bare fordi ordren kommer fra Paris, fra AFP, for ellers, sier han, ville vi alle blitt, og flytter til Rafah, blant de fordrevne, er den eneste som blir igjen i Gaza by# Wael al-Dahdouh, sjef for al-Jazeeras kontor, sammen med fotografen Samer Abu Daqqa, som blir drept, slik også Wael al-Dahdouhs kone, barn og barnebarn blir det: og alt endrer seg. For i Rafah er det ingenting. Det finnes ikke internett, ikke strøm. Det finnes ikke utstyr. Og framfor alt: krigen er et annet sted. Og uansett hvor mange ganger journalistene trosser IDF og skjebnen og likevel våger seg nordover, der de filmer et månelandskap av en Gaza som allerede ligger i ruiner, allerede er borte, er det der fortellingen begynner å rakne og forsvinne. Og Israel begynner å vinne.
Virkeligheten i speil
Fra da av mister dokumentaren skarpheten, og speiler på sett og vis virkeligheten til punkt og prikke. Litt etter litt blir bildene til bilder vi har sett før, og ikke bare tusen ganger, men i tusen kriger, for de er ikke fra frontlinjene, men fra bak linjene, bilder av flyktninger, av sult, av kulde, av køer for litt vann, litt mat, av barn uten sko: bilder som på et vis går glipp av kjernen i historien. Det finnes ingen Hamas, ingen IDF. Det finnes ingen Gaza under flyangrep. Og oppmerksomheten avtar, uungåelig.
Og var ikke dette, til syvende og sist, Israels mål?
I sluttscenene rapporterer AFP-journalistene fra Kairo, fra Brussel, fra Doha.
De har alle dratt.
Sammen med barna, fedrene, mødrene og brødrene sine.
Trolig for å aldri vende tilbake.
Se hele filmen på Arte.tv
