Filmer omtalt:

Ceremony (regi: Bianchi Hanuse, Canada)
Let Our Mountains Live (regi: Havard Bustnes, Norge/Finland)
Black Zombie (regi: Mary Annik Bedward, Canada)
Parasisi (regi: Zaide Bill & Sebastien Segers, Belgia)
Dona Anete — This Tiny Piece of My Heart (regi: Mini Kerti, Brasil)
Nanmesake (regi: Evan Adams & Eileen Francis, Canada)
Aanikoobijigan (Ancestor/Great Grandparent/Great Grandchild) (regi: Adam Khalil & Zachary Khalil, USA/Danmark)

Urfolks liv, filosofi og historie har de siste årene blitt blant de viktigste temaene for dokumentarfilmskapere. Mange av oss har det øverst i tankene – i tidsånden, den kulturelle lufta vi puster i og snakker om i dag. Mens mange fordømmer, eller i det minste stiller skarpe spørsmål ved, drivkreftene bak den glupske kapitalismen og imperialismen som styrer den vestlige verden, har historiene til dem som ble angrepet og nedvurdert av dem kommet tydeligere i fokus. Når vi ser på en ødelagt natur og fascismens fremmarsj i mange vestlige demokratier, blir urfolks eksempler – deres respekt for landet og for seg selv – stadig oftere et alternativ til en europeisk og nordamerikansk kultur i forfall.

Uten å ha tenkt over det valgte programlederne på Hot Docs i Toronto i år, Hot Docs, filmer om urfolkskultur fra ulike programserier, blant annet Canadian Spectrum, Artscapes og World Showcase. De ubevisste valgene viser at interessen for urfolks historie og tenkning preger samtidens tankegang i Nord-Amerika og andre steder. Filmene utspiller seg i land så ulike som Belgia, Haiti, Fransk Guyana, Canada, Norge, Brasil og USA, og det er fascinerende å se hvor like bekymringene er i den dominerende vestlige verden og dens tidligere kolonier. Sju av de beste filmene på Hot Docs 2026 – Ceremony, Let Our Mountains Live, Black Zombie, Nanmesake, Parasisis, Dona Anete— This Tiny Piece of My Heart og Aanikoobijigan – handler om urfolk og om hvordan de blir behandlet i det såkalt frie Vesten.

Det fascinerende er hvor påfallende like bekymringene er i så ulike samfunn. Historie og familie – viktig i alle «hot docs»-filmene – er to sentrale områder for følelsesladet tro, og de betyr like mye langs nordkysten av British Columbia som i samenes Nord-Norge og i Great Lakes-området i Michigan. Traumer, tårer og frykt etter hvite kolonisters overgrep preger fortsatt urfolkene – filmenes hovedpersoner – selv om de alle er forbausende høflige mot etterkommerne til imperialistene som snudde livene til forfedrene deres på hodet. Å gjøre opp for fortidas byrder er en hovedsak for urfolkene i filmene, men det er også å ta tak i situasjonene som i dag rammer jordas opprinnelige befolkning.

Hver av dokumentarfilmene er enestående på sin egen måte.

Ceremony, som på Hot Docs vant Directors Guild of Canadas spesielle jurypris for beste canadiske dokumentar, er en folkelig film fra British Columbia. Der har nuxalk-folket sin egen radiostasjon, som ærlig og freidig speiler samfunnets kjærlighet til lokale nyheter og lokale helter. Om de savner én ting, er det eulachon, en fisk som ligner på norsk sil og som før svømte oppover elvene i store mengder og var lett å fange for lokalbefolkningen. Fisken var verdsatt for smaken og det medisinske fettet, og ble fanget og tilberedt om våren og byttet bort til andre folk store deler av året.

Nuxalk-folkets historie er tragisk: Representanter for Canada smittet dem med vilje med kopper gjennom tepper, og titusener døde på 1800-tallet. Da så mange nuxalk var borte, ble området åpnet for nybyggere, mange av dem nordmenn. I et brev fra slutten av 1800-tallet skrev nordmannen Wilfred Christenson at han ville gi fra seg landet sitt hvis nuxalk-folket ønsket det. Slik raushet var uvanlig den gangen – og er det fortsatt. Til tross for den katastrofale fortida holder nuxalk-folket ut. Mens filmen spilles inn, prøver de å bygge opp samfunnet sitt igjen og få tilbake eulachonen, som har vært borte så lenge. Ceremony er en sammensatt og inspirerende film, en fortelling om håp til tross for tragedie.

Når vi ser på en ødelagt natur og fascismens fremmarsj i mange vestlige demokratier, blir urfolks eksempler … stadig oftere et alternativ til en europeisk og nordamerikansk kultur i forfall.

Let Our Mountains Live er en fortelling om politikk og diskriminering i dagens Norge. Til tross for en høyesterettsdom til fordel for dem fikk ikke det samiske urfolket i fjellområdet Fosen noen unnskyldning fra regjeringen for at hundrevis av vindturbiner ble bygget i området deres uten samtykke. Turbinene – som er bra for «grønn» kraft – gjør det umulig for samene å drive reinen til det beste vinterbeitet.

Havard Bustnes’ velgjorte film følger rettssaken og de sivile ulydighetsaksjonene når samene prøver å tvinge staten til å rive turbinene – eller i det minste bygge dem ned – slik at de kan drive reindrift. Filmen portretterer det samiske lederskapet, særlig den frittalende Sissle Stormo Holtan og hennes vennlige mentor Terje Holgan, som presser myndighetene og domstolene for å berge en livsform de har holdt fast ved i hundrevis av år. Selv om «seieren» for samene ble et kompromiss, med den lenge utsatte unnskyldningen som en del av det, er filmen en knusende kritikk av det liberale demokratiet slik det praktiseres i Norge, og den avdekker en iboende rasisme mot landets urfolk.

Black Zombie er en gjennomtenkt og til slutt gripende film om mange ting: kolonialisme, imperialisme, gammeldagse skrekkfilmer, nyere – og mye blodigere – skremmefilmer, voudou og hva den betyr, Haitis historie og dagens haitiske kultur. Bedward forteller den tragiske historien om Haiti, den første svarte kolonien som lyktes med å gjøre opprør mot undertrykkerne, den franske staten. Hun tar for seg slaveriet, en praksis som de hvite undertrykkerne brakte til øya, og hva som skjedde med de bortførte afrikanerne, som med arbeidet sitt gjorde imperialistene rike.

Bedward hevder at zombiemyten oppsto med slaveriet, ved at folk mistet sjelen under kolonistenes undertrykkelse, for de ville gjøre hva som helst for å holde arbeiderne maktesløse. Så går hun fra økonomi til religion: Hvordan voudou, en afrikansk kosmologi, kunne holde de slavebundne svartes ånder i live i deres nye land i Karibia.

Bedward går videre til zombier i filmen – som maktesløse, men uhyggelige skapninger som lever uten sjel i Vestindia. Deretter kommer hun til dagens blodige, nådeløse zombier, den typen som begynte med Night of the Living Dead i 1968. Med hjelp fra nålevende eksperter viser hun at den moderne zombien har fått en ny betydning: De samvittighetsløse skapningene representerer frykten hvite nordamerikanere og europeere har for nye innvandrere – frykten for at de skal ete opp samfunnet deres. Bedward har laget en briljant analytisk film, radikal i sine røtter. De bortførte afrikanerne, som i dag utgjør flertallet på Haiti, er ikke urfolk på øya, men man kan hevde at de har tatt på seg den rollen gjennom århundrer med slavearbeid, smerte og kjærlighet til landet.

Parasisi er et lyrisk blikk på kolonialismens fortsatte eksistens i Fransk Guyana. Filmen er skutt i svart-hvitt – helt riktig for den sjokkerende gammeldagse sosiale og økonomiske strukturen – og viser stille hverdagen til urbefolkningen, wayana, som kjemper for å overleve i hjemmene sine på landsbygda. Zaide Bills og Sebastien Segers’ film viser lokalbefolkningen som i all sin troskyldighet godtar et amputert liv i et miljø som er blitt giftig av kvikksølvforurenset vann, noe som utsetter barna for stor risiko. Parasisi er skutt i klassisk cinéma vérité-stil og er en vakker, men til slutt trist film, en film som gjør tilskueren sint og får henne til å gråte.

Dona Anete — This Tiny Piece of My Heart er et vakkert portrett av en stor skikkelse i brasiliansk kultur, vise- og låtskriveren Dona Anete. Hun er nå i åttiårene og satte først preg på samfunnet som fagforeningsaktivist og lærer, før hun ble en elsket komponist og senere sanger, omfavnet av brasilianere langt fra hjemmet i det fattige, men åndelig rike Nord-Brasil. Hun har både urfolks- og svarte foreldre, og skriver og synger med frimodighet og ærlighet. Gledelig nok inspirerer glansen hennes andre kunstnere – særlig kvinner – til å gå sine egne veier. Regissør Mini Kerti har laget en film full av kjærlighet.

Namesake er en svært klok undersøkelse av ord og hva de betyr. Hva er et navn? Bare tanken på å gi Powell River i British Columbia et mindre belastet navn er nok til å utløse en konflikt som avslører byens betente historie. Powell River er et samfunn av hvite nybyggere ved siden av tla’amin-folket, som fikk landet sitt stjålet for hundre år siden. Det er et vakkert, om enn omstridt sted – og vel verdt en klok dokumentarfilm.

Lederen for canadierne som overtok det meste av området, Israel Wood Powell, var sammen med Egerton Ryerson en av arkitektene bak det regionale skolesystemet som skilte urfolksbarn fra foreldrene og utsatte dem for en hard og diskriminerende barndom. Han er en splittende skikkelse – hatet av mange, men elsket av det eldre hvite miljøet. Skal byen fortsette å hedre arven hans?

Å gjøre opp for fortidas byrder er en hovedsak for urfolkene i filmene, men det er også å ta tak i situasjonene som i dag rammer jordas opprinnelige befolkning.

Aanikoobijigan spør: «Hvor skal kroppene våre hen?» For hvite nybyggere kan svaret være personlig. Noen mener kremering er veien å gå. Slik er det ikke for urfolk, som har et eldgammelt system: Alle skal gravlegges på gravplasser i nærmiljøet.

Adam og Zachary Khalils film avdekker og reflekterer over en vanhelligelse av urfolk. I århundrer har hvite imperiesamfunn samlet gjenstander fra «eksotiske» kulturer i Asia, Afrika og Stillehavsøyene, og for den saks skyld alt som var interessant for kolonistene. Kapper, smykker, tallerkener, dagbøker, klær – alt var vann på mølla. Det gjelder også innsamlingen av kropper og knokler fra urfolk, uansett hva de selv har trodd om saken.

Arkeologer, antropologer og arkivarer får plutselig kritiske kommentarer å svare på – særlig de som har brukt tiår på å holde det gjeldende systemet oppe. «Kuriositetskabinettet», som utviklet seg fra aristokratiske samlinger til museer, kritiseres for en uprøvd rasisme som har latt tusenvis av «knokler» havne i arkivene til så prestisjefylte institusjoner som Harvard og Smithsonian.

Aanikoobijigan er til dels en rørende film, og handler om at kropper, eller i det minste knokler, leveres tilbake til urfolksmyndighetene som gravlegger (eller gravlegger på nytt) forfedrene sine. Nok en gang er dette en film som ser på – og fordømmer – rasisme og imperialisme, men forsøker å gjøre det på en fredelig og vennlig måte. Det er en taktfull film om et omstridt tema.

Vil urfolk over hele kloden få større betydning i årene som kommer?

Filmer og essays kan hjelpe, men det store spørsmålet blir hvordan verdenspolitikken utvikler seg det neste tiåret eller to. Hvis verden konsentrerer seg om nord, som den trolig vil, hvor mye tyngde får da canadierne – inkludert inuittene – overfor russerne og kineserne, og for den saks skyld amerikanerne? Det er vanskelig å spå om den konfrontasjonen som venter. Vil Canadas legendariske forhandlingsevner berge verden fra krig? Hvordan vil inuittene og samene påvirke verden når nord blir stadig viktigere for verdensmakten? Tiden vil vise. Det vil dokumentarfilmene også.