Filmen åpner med en scene inne i en bil: En far snakker med sin unge sønn om tunge, urovekkende spørsmål som gutten ennå ikke kan håpe å forstå. Faren spør: «Hvor mye er to og to?» Gutten svarer: «Fire.» Faren fortsetter: «Det finnes folk som vil fortelle deg at svaret er fem. Som regel kalles de regjeringer. Store ledere. Det blir svært viktig for dem at folk tror svaret er fem. De vil lyve for deg. De vil torturere deg. De vil drepe deg. I dødsøyeblikket må du likevel holde fast på at svaret er fire.» Så hører vi illevarslende toner fra Wagners Götterdämmerung, og filmen begynner for alvor.
Ser vi nærmere etter, er faren Eric Arthur Blair, alias George Orwell, og han snakker med sønnen Richard. Det er en scene fra filmen The Crystal Spirit: Orwell on Jura (regi John Glennister, 1983). Jura er en øy i Indre Hebridene dit Orwell og familien har reist slik at forfatteren kan skrive romanen Nineteen Eighty-Four. Orwell kunne like gjerne ha snakket til sitt yngre jeg i bilen – en vis skikkelse som henvender seg til sin naive motpart.
Orwell: 2+2=5, regissert og skrevet av Raoul Peck (nominert til Oscar for biografifilmen om James Baldwin, I Am Not Your Negro), setter sammen Orwells brev og essays – lest av Damian Lewis, som hadde hovedrollen i Homeland, serien som gjorde overvåkingskulturen etter 11. september til noe selvsagt – med filmatiseringer, aktuelt filmmateriale og kommentarer fra folk som Chris Hedges og Edward Snowden. Påstanden er at vi ikke bare har nådd Orwells dystopi, vi har gått forbi den. Peck vet at Orwell er blitt gjort til våpen av belærende krefter over hele det politiske spekteret, og at forfatterskapet hans er redusert til kald krig-propaganda eller vage advarsler mot «Big Government». Men Peck nekter å ta den bekvemme avstanden. Tesen hans er rett fram: Rotteburet som spennes fast over ansiktet til Winston Smith, har gått fra å være metafor til å bli operativ prosedyre. Det er NSPM-7. Det er droneangrepet. Det er den hemmelige listen med ditt navn på, og du får aldri vite det før algoritmen avgjør at du er et mål.
Peck bruker bare Orwells egne ord – brev, dagboknotater og essays – til å bygge fortellingen. «Jeg tror ikke man kan vurdere en forfatters motiver uten å vite noe om hans tidlige utvikling», skriver Orwell i voice-over. «Stoffet hans bestemmes av tiden han lever i.» Her er ingen samtidshistorikere som forklarer Orwell for oss, ingen akademisk fortellerstemme som i etterkant presser på en helhet. Lewis leser Orwell og følger sporene fra Eton-snobben som barn, via den innbilte klassereisen da faren ble utstasjonert i Burma, til han trer fram som et selv etter traumene fra den spanske borgerkrigen, der han var vitne til den samme brutaliteten fra totalitarismen på venstre og høyre side, hos fascister og kommunister likt. Filmen blir en visuell memoar, en prosess der man finner ut av det hele gjennom erindring. Vi hører Orwell kjempe med det han så, ikke med det han konkluderte. Dette formelle valget har betydning: Peck vil ikke servere Orwell som ferdig visdom. I stedet møter vi Orwell som et menneske som radikaliseres i sanntid, med en politisk bevissthet formet ikke av teori, men av å se støvelen presses ned mot menneskeansikter – og etter hvert innse at han selv hadde båret støvelen i Burma.
Peck bygger filmen rundt Sannhetsministeriets fire læresetninger – «Krig er fred», «Frihet er slaveri», «Uvitenhet er styrke» og til slutt «2+2=5» – og strør dem utover i filmen sammen med scener fra animasjonsfilmen Animal Farm, der proletardyrene strever med å fatte den høystemte retorikken til elitelederne sine, grisene Napoleon og Snowball. Dette suppleres av moderne, post-orwellske eufemismer: «pasifisering», «kollateral skade» og «kinetisk militær handling». Bilder av ildbombede Tokyo og ødelagte Berlin glir over i det like utslettede Gaza og Mariupol, og brennende landsbyer i Myanmar gir gjenklang gjennom tiår. Pecks montasje hevder ikke at det er likhet, men kontinuitet – dobbelttenkningens og statsvoldens maskineri virker gjennom alle tider med påfallende jevnhet. Språket endres akkurat nok til at man kan avvise ansvar. Regnestykket står fast: 2+2=5, hvis Partiet sier det.
I hjertet av alle disse bildene og Orwells voice-over-analyse ligger kampen om selve språket – om makten, meningen og evnen det har til å skape en felles virkelighet. I beste fall kommuniserer vi med den andre og forhandler sammen om hva som er virkelig og hva som er sant. Men slagord, memer, jingler og tweets gjør raskt kommunikasjon til klisjeer, tapper ordene for ekte mening og gjør dem til våpen. «Frihet» betyr overvåking. «Fred» betyr evig krig. «Sikkerhet» betyr henrettelse uten rettssak. Dette er den tematiske kjernen i 1984 og Animal Farm: Hold prolene unna utdanning, særlig kritisk tenkning, så tror de på hva som helst. Marx lærte oss at den som kontrollerer maskineriet, kontrollerer fortellingen. Peck viser oss eliter som har brukt et helt liv og enorme formuer på å tvinge 2+2=5 ned i halsen på underklassen – ikke gjennom åpen vold (selv om den også finnes), men gjennom tålmodig nedbrytning av språket til objektiv sannhet blir en kategorifeil. Du kan ikke gjøre motstand mot det du ikke kan navngi. Du kan ikke organisere deg mot det du ikke kan uttrykke. Sannhetsministeriet brenner ikke bøker lenger – det gjør dem bare umulige å lese klart.
I USA, der det store eksperimentet med representativt demokrati en gang vakte store forhåpninger – særlig etter at George Mason tvang Bill of Rights inn i den opprinnelige grunnloven – er mainstream-mediene en av demokratiets nødvendige vaktposter. Som Thomas Jefferson uttrykte det: «Vår frihet avhenger av pressefriheten, og den kan ikke begrenses uten å gå tapt.» Uten garantiene i det første grunnlovstillegget ville grunnloven ikke vært mer enn en garantist for eiere av privat eiendom. Men som Orwell elegant påpekte, kan folk utnytte denne friheten. Peck viser hvordan: Vi begynner med å føre krig mot et abstrakt substantiv (terrorisme), og utvider så gradvis definisjonen av hva som er terrorisme til den omfatter selve dissensen. Proledyrene ser på, uforstående, mens grisene skriver om låveveggen over natten. I går betydde «terrorisme» å kapre fly. I dag betyr det å protestere, organisere seg, stille spørsmål – eller bare å bli utpekt som terrorist på en liste du aldri får se.
«Vår frihet avhenger av pressefriheten, og den kan ikke begrenses uten å gå tapt.»
Salget av Nineteen Eighty-Four økte med 9500 prosent uken etter Trumps første innsettelse, ifølge Penguin USA – en panikkdrevet erkjennelse av at noe hadde forskjøvet seg. Peck sikter seg særlig inn på Trump (selv om andre globale populister også dukker opp: Modi, Meloni og Le Pen), og det passer godt med Trumps militaristiske opptrapping mens han jakter på en Nobels fredspris. «Totalitarismens venner her i landet pleier å hevde at siden absolutt sannhet ikke er mulig å oppnå», forteller Orwells voice-over oss, «er en stor løgn ikke verre enn en liten løgn.» I en nedslående sekvens viser Peck en artikkel fra New York Times i 2017 – ikke annet enn en lang oversikt over presidentens dokumenterte løgner og desinformasjon, som ruller uendelig nedover skjermen. Den visuelle virkningen er bedøvende, og det er nettopp poenget. Når løgnene hoper seg opp i dette tempoet, blir faktasjekking teater. Opposisjonen tømmer seg selv ved å katalogisere usannheter mens maskineriet maler videre. 2+2=5, ikke fordi noen tror det, men fordi det er uholdbart å rette det opp hver eneste dag. Til slutt slutter folk å sjekke regnestykket.
Filmen dveler ved Orwells erfaringer fra den spanske borgerkrigen, og Peck forstår hvorfor de er viktige. Orwell dro for å kjempe mot fascistene som idealistisk sosialist og sluttet seg til milisen POUM. Det han møtte, knuste ham: ikke bare den ventede brutaliteten hos Francos styrker, men også den hensynsløse uærligheten hos kommunistene han hadde kommet for å støtte. I Dorian Lynskeys biografi The Ministry of Truth får vi vite at Orwell så Stalins utrenskinger gjentatt i miniatyr – skueprosesser, forsvinninger og omskriving av hvem som hadde kjempet hvor og for hvem. Venstresidens presse løy like lett som høyresidens. Selv rottene fikk tak i ham: Skremt av en gnager i skyttergraven åpnet Orwell ild og fikk nesten enheten sin drept i skuddvekslingen som fulgte. Senere skulle de samme rottene bli Winston Smiths ytterste redsel i Rom 101. Men det virkelige forrædersk kom etterpå: Traumatisert og desillusjonert vendte Orwell tilbake til England og satte opp listen sin – 38 navn på forfattere og intellektuelle han mente var kommunistsympatisører, og som han ga til britisk etterretning. Alexander Cockburn, den beryktede polemikeren i The Nation, der han skrev spalten «Beat the Devil», kalte ham «en rotte», og betegnelsen svir fordi den er treffende. Orwell ble angiveren før han skrev advarselen.
Dermed er vi framme i desember 2025, der arkitekturen Orwell advarte mot – og var med på å prototype – er perfeksjonert. Etterforskningsjournalist Nick Turse avslørte at Trump-administrasjonen nekter å utelukke summariske henrettelser av amerikanere som er utpekt som innenlandske terrorister under National Security Presidential Memorandum 7. NSPM-7 er rottebuert. Listen er hemmelig. Kriteriene er gradert. Du kan ikke vite om du står på den. Militæret har allerede drept 95 sivile i Karibia og Stillehavet under denne «utpekingen». Gen. Gregory Guillot i U.S. Northern Command vitnet for Kongressen om at han ville gjennomføre tilsvarende angrep innenfor amerikanske grenser hvis han fikk ordre om det, som del av rammeverket om «terrororganisasjoner». Rotteburet som spennes fast over Winstons ansikt, er blitt byråkratisert, digitalisert og operasjonalisert. Det trenger ikke lenger forhørsledere – bare en algoritme som sorterer innbyggerne. Dette krever en klar forståelse av målene og en kommandokjede som er villig til å utføre ordren. Orwells 38 navn er blitt til NSPM-7s graderte database. Winston roper «Gjør det mot Julia!» – men Orwell hadde allerede gjort det mot kameratene sine, tiår før han forestilte seg Rom 101.
Peck avslutter med en advarsel Orwell ikke kunne ha forestilt seg: KI vil forsterke virkningene eksponentielt. Rottebuert forvandles til et autonomt system som arbeider i en hastighet og et omfang som overgår menneskelig fatteevne.
Det opererer hele tiden og bruker ansiktsgjenkjenning til å finne sårbarhetene dine før du selv har skjønt dem. Vi har allerede sett teknikken i bruk i Gaza, der KI-systemer sorterer sivile til mål med algoritmisk effektivitet. Algoritmen trenger ikke forhørslederne i Rom 101; den trenger bare datasporet ditt, bevegelsesmønstrene dine og den sosiale grafen din. Freud forsto denne uunngåeligheten i Kulturens mishag – vi vil aldri nå moralsk likevekt som art, fordi det finnes for mange skurker, for mange som vet å manipulere virkeligheten til fiksjon, og for mye maktvilje. Kampen mot 2+2=5 kan ikke vinnes, den er permanent. Men Pecks film avviser fortvilelse selv om den avviser falsk håp. Verdien av Orwell: 2+2=5 ligger i insisteringen på at vitnet navngir buret selv mens det lukker seg. Faren sier til sønnen i åpningsscenen: I dødsøyeblikket må du likevel holde fast på at svaret er fire. Ikke fordi du kommer til å overleve. Men fordi noen andre kanskje husker at sannheten var mulig.
