Abbie Hoffman forsto allerede i 1968 at rettssaken mot Chicago 7# (opprinnelig Chicago 8, før Bobby Seale bokstavelig talt ble kneblet, bundet og dømt separat) ikke handlet om å straffeforfølge handlinger, men tankene bak dem. «Det var en rettssak om sinnstilstand,» sa han den gang. USA kriminaliserte det aktivistene mente, før de i det hele tatt hadde handlet. Den presedensen hjemsøker The Encampments, en dokumentar om de propalestinske campusprotestene i 2024, som brøt ut ved Columbia University# og spredte seg over hele verden. Den samme preventive kriminaliseringen av dissens består, nå turboladet med algoritmisk overvåking og dekreter fra toppen.
Filmen gjenskaper bevisst den visuelle retorikken fra 1960-tallets campusaktivisme – studenter som samles på plener som en gang huset protestene mot Vietnamkrigen, motstanden mot Reagan og Thatcher, og opprørene i Paris og Berlin. Men et sentralt spørsmål melder seg: Kan protestspråket fra den tiden si noe om virkeligheten i 2025, når staten har perfeksjonert det Hoffman advarte mot? Og denne gangen er blodbadet verken fjernt eller mulig å benekte – det strømmes direkte fra Gaza, mens studenter arresteres for å protestere mot folkemord begått av en nasjon som kjenner dets holocaust-aktige karakter bedre enn noen andre.
To virkeligheter, én fortelling
The Encampments pendler strukturelt mellom taler ved Columbia og andre Ivy League campuser og opptak fra bakken i Gaza. Sammenstillingen er filmens moralske arkitektur: privilegium møter katastrofe. Vi får en katalog av gripende bilder: barn som graves frem fra ruiner, brutalt skadde hoder i bandasjer og en bil der et lite barn ropte om hjelp etter å ha blitt gjennomhullet av over 300 kuler avfyrt av IDF. Men denne doble virkeligheten finnes bare i selve dokumentaren. CNN, ABC og hele mainstream-medieapparatet møtte leirene med en samstemt proisraelsk innramming. Protestene ble fremstilt ikke som ytringer vernet av første grunnlovstillegg#, men som terroristisk provokasjon. Den gjentatte baktalelsen: palestinske terrorister og pro-Hamas-agitatorer står i spissen for campusaktivismen. Fortellingen gikk fra nyhetsredaksjonene rett til den utøvende makten, der Trump tok i bruk akkurat de samme ordene mens han utformet en «fredsplan» som garanterer at palestinerne forblir statsløse etter krigen.
Det The Encampments fanger, og som mainstream-mediene systematisk utelot, er smarttelefonen som motvåpen. Profesjonelle kameraer sviktet eller nektet å dokumentere det mobiltelefonene tok opp: virkeligheten som omgår mediene som portvoktere. Studentene ble vitner til det nyhetskanalene ikke ville vise. Filmens pendling mellom protest og grusomhet avslører nettopp det som undertrykkes i de offisielle kanalene – hva det betyr når dokumentasjon av folkemord må gå utenom mainstream-mediene for å nå offentlig bevissthet. De som er gamle nok, husker kulden som gikk gjennom motkulturen da en ung Seymour Hersh# rapporterte om My Lai massakren, med nakne barn som løp mot kameraet langs en grusvei og skrek.
Filmen gjenskaper bevisst den visuelle retorikken fra 1960-tallets campusaktivisme
Semantisk krigføring og liberalt sammenbrudd
Columbias rektor trer frem som en emblematisk figur: en veteran fra fakultetsmiddagene, antakelig progressiv og tydelig mer hjemme på mottakelser enn i møte med reelle politiske kriser. Filmen blottlegger gapet mellom liberal institusjonell retorikk og det fascistiske svaret på dissens. Universitetet fremstår som en relikvie, og dets grunnleggende formål som nostalgiske levninger fra en svunnen tid. Protestene tvinger frem et grunnleggende spørsmål: Hva er universitetet til for i 2025?
Svaret kommer gjennom vold og semantisk krigføring. «Terrorist» blir et universelt skjellsord som Netanyahu, israelske motdemonstranter og amerikanske sionister slenger mot studentene i leirene. Det kobles med «antisemitt» – begreper som er laget for å true til taushet, for å kriminalisere selve tanken. Den israelske historikeren Shlomo Sand# peker på en dyp historisk ironi: palestinerne er verdens eldste semitter. Israels kampanje mot palestinerne blir dermed, etymologisk og historisk sett, regionens største antisemittiske operasjon. Denne omvendingen – å kalle dem som forsvarer semittiske palestinere for «antisemittiske» – er orwellsk språkbruk i fullendt form.
Den voldelige håndhevingen følger forutsigbart. Sionistiske motdemonstranter angriper leirene med køller og never, og bruker språklige våpen side om side med fysiske. «Terrorister» skrikes mot studenter som utøver rettighetene sine etter første grunnlovstillegg i utpekte, fredelige protestsoner. Den bitre ironien: Garantien om å bli født inn i frihet krenkes av dem som gjør offerrollen til et våpen. Staten mobiliserer – massearrestasjoner og politivold – mot ytringer som er dømt som for frie. Løftet i den liberale utdanningen kollapser under vekten av egen feighet.
Journalistskolens krig
Den interne splittelsen i Columbia Journalism Review blir et mikrokosmos for institusjonell kapring. Sjefredaktøren motsetter seg «skarpe» propalestinske standpunkter i en publikasjon som bokstavelig talt skal granske mediebias. Selve det omstridte begrepet «propalestinsk» har uønskede understrømmer og utsletter dessuten palestinske amerikaneres egne stemmer. Redaktørens oppsigelse og erstatningen med noen som er «mer medgjørlig» overfor sannheten om Gaza, sier alt om grensene for hva som er akseptabelt i debatten. CJRs mandat til å kritisere bias skapte sin egen bias-krise. Hva betyr det når journalistskoler ikke klarer å holde fast ved journalistiske prinsipper? Når de som utdanner journalister ikke kan bli enige om hvorvidt det å dokumentere folkemord er legitim rapportering eller farlig påvirkningsarbeid, stilles pressens rolle i spørsmål.
Selve det omstridte begrepet «propalestinsk» har uønskede understrømmer og utsletter dessuten palestinske amerikaneres egne stemmer.
Pengene som forklarer alt
Trump-administrasjonens pressmiddel avslørte noe mange ikke hadde forstått: subsidiestrukturen som bærer elitens utdanning. Columbia mottar over 300 millioner dollar i skattebetalernes penger. Harvard og de andre Ivy League-skolene er på tilsvarende vis avhengige av føderal raushet. Disse «private» institusjonene overlever på offentlig finansiering. Tidslinjen gjør årsakssammenhengen tydelig: Når midler fryses eller trues med frysing, skjerpes den administrative nedkjølingen. Følg pengene, så forstår du det fascistiske svaret.
Studentene krevde at institusjonene trakk investeringer ut av israelsk militærhjelp, i tråd med den enorme kampanjen mot apartheid i Sør-Afrika. Den bitre ironien har flere sider: Sør-Afrika, som overlevde ett apartheid system, ble det første landet som stilte Israel for Den internasjonale straffedomstolen for å ha begått et annet. Seierherren ser forbrytelsen, mens tidligere allierte i kampen mot apartheid nå finansierer den. Boikott av investeringer virket én gang mot Pretoria. Staten sørger for at det ikke skal virke igjen mot Tel Aviv#. Det reiser det opplagte spørsmålet: Hvorfor ikke?
Gårsdagens nyheter bekrefter dette: Den nyeste bevilgningsloven for forsvaret garanterer Israel fortsatt støtte. USA lover å kompensere for enhver europeisk eller asiatisk desinvestering. Leirene protesterer ikke bare mot folkemordet, men mot den finansielle arkitekturen som gjør det mulig. Budskapet er klart: Ytringene dine er frie – helt til de truer pengestrømmen til okkupasjonen.
Fra velvilje til permanent ekspansjon
Dokumentaren belyser en historisk bue de fleste helst vil tilsløre. I 1948 fulgte global velvilje Israels grunnleggelse – gjøre slutt på diasporaen, sikre at Holocaust aldri kunne gjenta seg. Den velviljen varte til omtrent 1967, vendepunktet da ekspansjonen begynte, etter #seksdagerskrigen#. Siden har det vært en ubarmhjertig territoriell erobring, der amerikansk medvirkning har vært avgjørende snarere enn tilfeldig. USAs og Israels agendaer smeltet sammen, med ekspansjon som et felles politisk prosjekt. Israels kurs har gått mot et stadig mer undertrykkende fascistisk styre.
Straffefrihetens arkitektur opererer på flere nivåer. FN er gjort tannløst og klarer ikke å håndheve de avtalte spillereglene overfor palestinerne. ICC utsteder arrestordrer, og Netanyahu unnviker – sommerbesøket hans i USA i 2024 ble nøye lagt over land som ikke vil tvinge flyet ned for å arrestere ham. Han forsto at Amerika garanterer immunitet, mens det er risiko for arrestasjon andre steder. Folkeretten finnes bare for dem som står uten imperiets beskyttelse. Mens Netanyahu talte til Kongressen i august 2024, holdt kongressrepresentant Rashida Tlaib# opp et skilt som kalte Netanyahu en krigsforbryter, mens han omtalte demonstrantene utenfor som ‘terroristenes redskaper’ og fikk stående ovasjoner.
Men overvåkingsinfrastrukturen er den mest skremmende dimensjonen. Israel, #Saudi-Arabia# og De forente arabiske emirater# tar i bruk Pegasus-lignende teknologi mot egne borgere. NSO Groups verktøy skiller seg lite fra det Snowden advarte mot med XKEYSCORE – evnen til å hacke enhver telefon eller PC og høste hele datalagre i det skjulte. Denne teknologien, perfeksjonert på en fanget palestinsk befolkning, vendes nå mot dissens overalt. Studentene i leirene er blitt den nye fienden. Når smarttelefoner som dokumenterer folkemord, blir bevis på terrorisme, har imperiet spist opp sine erklærte verdier med hud og hår.
Det som gjenstår
The Encampments får til noe sjeldent: Den skildrer dagens studentaktivisme og blottlegger samtidig maskineriet som er laget for å knuse den. Filmen viser hvem aktivistene er (i stor grad jødiske studenter fra begynnelsen av, som tar avstand fra kursen institusjonene i deres eget fellesskap har valgt), hvordan slik aktivisme sprer seg globalt, og hvordan staten mobiliserer når ytringer truer reelle interesser i stedet for å fremføre symbolsk dissens. Der 1960-tallets protestretorikk møter dokumentasjon av grusomheter i den algoritmiske tidsalderen, står universitetet avslørt som en node i det militær-industrielle-akademiske komplekset som opprettholder permanent okkupasjon. Når studenter som krever desinvestering møter statsvold, mens regjeringen deres lover evig israelsk opprustning, slår ikke den liberale utdanningens grunnleggende myte bare sprekker – den dør. Leirene dokumenterer et imperium som beskytter sine faktiske interesser med alle midler, også ved å kriminalisere tanken om at okkupasjonen kan ta slutt.
