Blondinen i shorts og med et bredt smil, som freidig river bildet av en av gislene ned fra veggen, er det vi ville kalt en propalestinsk aktivist. Men er hun egentlig det? Og hva gjør hun egentlig for Palestina?
Og fyren som viser langfingeren – har han noen gang vært i Palestina?
Hva vil det si å støtte Palestina i dag?
Den 7. oktober lot Nitzan Mintz og Dede Bandaid, to israelske gatekunstnere som nettopp var kommet til New York, seg inspirere av de amerikanske melkekartongene fra 1980-tallet med bilder av savnede barn. De designet plakatene som har blitt et verdensomspennende symbol på Hamas-angrepet, med bildene av de 251 gislene under et rødt bånd: «Kidnapped.» Plakatene begynner å bli hengt opp overalt, ikke bare i New York, og rett etterpå begynner de overalt å bli revet ned – i en krig i skyggen av den virkelige. Filmen handler ikke om 7. oktober, men om oss alle, verken arabere eller jøder, som siden 7. oktober ikke har snakket om noe annet, men som i stedet for å løse konflikten gjenskaper den, radikaliserer den og forgifter den enda mer.
Pyromaner i stedet for brannmenn
«Men hvorfor trykker dere ikke plakater av barna i Gaza også, i stedet for å rive ned våre?» sier Alana Zeitchik, som har seks familiemedlemmer blant de 251, når hun får høre at ingen tenker på palestinerne: at palestinerne er ofrene. For i filmen mangler det ikke på bilder fra Gaza, det er mange av dem, ingenting utelates eller overses, og det er faktisk derfor Torn: The Israel-Palestine Poster War on NYC Streets må ses: Den bygger på jøder som er ganske annerledes enn dem som vanligvis dukker opp i internasjonale medier. Fra IDF-soldatene som tar en selfie blant ruinene, fra fanatikerne som blokkerer lastebiler med nødhjelp. Fra bosetterne som allerede står ved grensen og planlegger sitt nye hjem på stranden i Jabalia. Dem finnes det, selvfølgelig. Akkurat som Hamas finnes på den andre siden. Men det finnes også mye mer. Det finnes de som krever et større rom. Et rom stort nok til å romme alles lidelse, og traumer, og frykt, og alles behov, ja, til og med alles feil og mangler. Ellers, sier forfatteren Nina Mogilnik, kommer vi til å gjenta de samme tingene om og om igjen og alltid få de samme resultatene – og er ikke det definisjonen på galskap? sier hun. Og på Midtøsten?
Men de propalestinske aktivistene går forbi og spytter.
«Dere dritsekker,» freser de. Og går videre.
Er den andre et problem, sletter man vedkommende.
Mange er hevet over enhver mistanke. En av dem er tannlege. Han blir identifisert via overvåkingskameraer, med kniv og kledd som en bølle, og han blir oppsagt, men jødene selv forsvarer ham. «Jeg er selvsagt ikke enig med ham. Men å sparke ham er for mye. Alle har rett til å være ubehagelige – det er et privilegium ved å være menneske,» sier Nina Mogilnik. Hver gang hun møter kritikk, prøver hun å reflektere. Å forstå. For eksempel når hun får høre at gislebildene kanskje gir mening i Tel Aviv, for å få Netanyahu til å lytte, for å påvirke krigen, men ikke i New York, der de bare spiller på følelsene til amerikanerne og får Kongressen til å sende flere våpen til Israel. Men ofte finnes det ingen resonnement, sier hun. Som når noen hevder at bildene egentlig er ment å lokke arabere til å rive dem ned, slik at de kan bli arrestert. Hva sier man til et menneske som mener det?
Hva slags samtale er det i det hele tatt mulig å ha med en slik person?
Mange sier ikke engang navnet sitt. Eller, som tannlegen sier: «Videoene er tatt ut av kontekst.» De fornekter handlingene sine. Og ordene. De fornekter til og med seg selv. Så det blir ingen diskusjon. Ingenting. Bare fornærmelser. Men dette er tross alt generasjonen fra sosiale medier, sier kunstneren Julia Simon. Diskusjon er ikke lenger nødvendig. «Hvis jeg ikke liker noen, slutter jeg bare å følge dem,» sier hun. «Og så ser jeg dem ikke mer.»
Er den andre et problem, sletter man vedkommende.
De eneste som spør Alana Zeitchik «Hvordan har du det?», er palestinerne.
Fra Palestina. Fra den virkelige krigen. Der den eneste prioriteten er at krigen tar slutt.
«Her er det derimot svart-hvitt alt sammen, alt er polarisert,» sier rabbiner Yehuda Sarna. «Det er ingenting igjen imellom. Det finnes ikke lenger noe grått. Du har kolonisatoren og den koloniserte. Offeret og gjerningspersonen. Mens disse ansiktene utfordrer den binære logikken,» sier han, fordi de setter menneskene tilbake i sentrum for alt. I all deres kompleksitet. Når du utsletter den andre, skaper du ikke forandring, sier han. Du skaper bare bitterhet. Og Julia Simon, som aldri mer får se barndomsvennen Omar Neutra – han kom tilbake fra Gaza i en kiste – har satt sammen restene av revne plakater til et maleri med tykke penselstrøk. Rødt og svart. Klumper av farge. Og av raseri. Hun får beskjed om å gjøre det lysere. Heller uttrykke håp. «Men det er sannheten,» sier hun. «Det er det som er igjen.»
Hva vil det i dag si å virkelig kjempe for fred? For frihet og rettferdighet?
Er et flagg nok? En kufiya rundt halsen?
Hvilken virkning har mobiliseringen vår? Positiv? Negativ?
Vi klarer ikke å dele den samme veggen, den samme stolpen, sier fotografen Elisha Fine mens hun samler opp plakatrester – og vi forventer at israelere og palestinere skal dele det samme landet?
