<em>Who Is Still Alive</em>

Hjemmene våre er ikke fysiske rom som huser oss. De er ikke bygninger eller bare et tak over hodet. De har en særskilt betydning i livene våre og stor følelsesmessig verdi. Hjem er som våre kjære. Menneskene i Who Is Still Alive deler denne erfaringen etter å ha flyktet fra hjemmene sine. Tapet deres er ubeskrivelig. Med de få minnegjenstandene de fikk med seg, hører vi beretningene til palestinere som var heldige nok til å komme seg unna.

I Sør-Afrika

I oktober 2023 innledet Israel en ødeleggende offensiv mot Palestina. Fra da av ble verden snudd på hodet for de fleste palestinere. De ni overlevende har flyktet til ulike land, og filmen samler dem i Sør-Afrika. På en nedstrippet lydscene er det tegnet et kart over Gaza, med markeringer av hver enkelts hjem. Dette er beretningene deres: Jawdat Koudry, en høyreist mann og far som gruppen kjærlig kaller Abu Naji. Han er en bærebjelke i lokalsamfunnet. Han eide en fabrikk for svamper og madrasser og var kurator for et museum for palestinsk kulturarv. Der oppbevarte han eldgamle kapper og smykker som et arkiv over hjemlandet. Jawdat ville ikke dra, selv om han så virksomheten gå under – den kunne han bygge opp igjen, det har han gjort før. Museet ble jevnet med jorden av bulldosere, med skattene inne. Han ville likevel valgt å bli, tusen ganger om igjen.

Eman Shannan var vant til døden. Det hadde ikke noe med jobben som lege å gjøre, men med at hun var vant til krig. Livet hennes var døden. Hun ventet folkemordet og forberedte seg på det verste. Da det ble klart at hun måtte flykte, var det pasientjournalene hennes som sto øverst på lista.

Haneen Harara ventet bare på tur. Å være i Gaza betyr at du uansett er død. Internasjonale konvensjoner fastsetter at journalister skal skånes for gisseltaking og drap i krig. Den regelen gjaldt ikke for Haneen, som forlot hjemmet sitt. Familiens hjem, som de var så stolte av, ble overtatt av israelske soldater og brukt som base. Da soldatene var ferdige, satte de fyr på det. Da den lille niesen ble drept i et angrep, døde Haneens sjel sammen med henne. Hun skulle aldri mer få niesen til å hoppe på kneet sitt.

Han ville likevel valgt å bli, tusen ganger om igjen.

Malak Khadra er filmskaper og har en sterk tilstedeværelse i sosiale medier. Gjennom nettplattformen sin viste hun fram Palestinas skjønnhet. Malak og søsteren hadde bygd et studio ved elven/havet. Hun var stolt av det og av arbeidet sitt. Nå er alt redusert til ruiner.

Feras Elshafi, oppvakt og blid. Han mistet de fleste vennene sine, folk han vokste opp med. Den dagen hjemmet hans ble ødelagt, forlot han det med bare qanunen sin. For å minnes hjemlandet spiller Feras en palestinsk melodi, vemodig.

Hana Eleiwa hadde aldri sett for seg at hun skulle reise. Med egne ord trodde hun det bare ville dreie seg om noen dager, så ville bombingen opphøre. 25 000 USD senere var hun langt hjemmefra, og moren ble igjen. En telefon eller melding fra Gaza utløser angst: Har hun mistet enda en av sine kjære?

Gada Alabadla måtte velge mellom studiene og det helt nødvendige. Hjemme hadde hun hatt rikelig av alt. Vidstrakte hager fulle av oliventrær og fiskedammer. På den nye skolen kan hun ikke synge nasjonalsangen deres; hun kan den ikke. Hun kjenner bare den palestinske. En stadig påminnelse om hjemmet hun mistet.

Adel Altaweel hadde kommet seg trygt til Egypt, men snudde og dro tilbake mot faren for å gjenforenes med familien. Gjenforeningen var bittersøt; faren hadde håpet at familien kunne overleve gjennom sønnen så lenge han var borte. Familienavnet lever videre, til en pris som er ufattelig.

Og Mahmoud Jouda, også kalt Abu Baghdad. Det er meningsløst å gråte, og dette handler ikke om stoisisme. For ham er det rett og slett meningsløst. Han hevder sin rett til å eksistere gjennom skrivingen. Hans palestinske erfaring er preget av vold, en virkelighet han håpet datteren skulle slippe unna. Han skrev om Palestinas skjønnhet og vidundere. Om parker og historiske steder som Baghdad skulle kunne finne fram til når de til slutt vendte tilbake. Nå finnes de bare i minnet, jevnet med jorden av Israels militærkampanje.

Når krig og folkemord rammer, er det ikke bare menneskene som dør. Who Is Still Alive viser det. Med en nakent saklig filmstil fanger Nicolas Wadimoff tapet på en effektiv måte. Disse flyktningene hadde alt, men mistet alt. Det handler ikke bare om det materielle tapet av levebrød og stolthet, men også om familie, kultur og sjel. Noe kan aldri bygges opp igjen eller vinnes tilbake. Slik er omfanget av ødeleggelsen i Gaza. Å kalle det folkemord er ikke nok; dette er en aktiv kampanje for å utradere et helt folks eksistens fra historien.

Liv som var

Beretninger om krig når oss gjennom journalisters reportasjer; Who Is Still Alive når oss gjennom deres tidligere liv og de siste dagene i Gaza. Lever de egentlig, når de er revet bort fra hjemmene sine og har sett kulturen sin bli utslettet? Når hele tilværelsen er preget av hensynsløs vold og av å vente døden, hva slags tilværelse er det da? Det var svært vanskelig å se filmen. Jeg kunne ikke forestille meg å miste hjemmet mitt. Detaljene i fortellingene om flukten lammet meg. Å velge hva man skal ta med seg. Det nødvendigste, eller de dyrebare tingene som knytter deg til hjemlandet. Vidunderlige gjenstander som gir livet mening. Dette understrekes ved at flyktningene er ledsaget av en liten bit av Gaza som de fikk med seg på flukten. For dr. Eman er det en bærbar datamaskin som knytter henne til utdannelsen og stoltheten over yrkesprestasjonene; for Feras qanunen, slik at han kan spille Gazas melodier; og for Mahmoud bøkene hans, et arkiv over Gazas gullalder. Jeg lurer på hva jeg selv ville tatt med, og hva som skulle til for å velge hva som blir igjen og hva jeg forlater. Aldri før har jeg fått et førstehåndsvitnesbyrd om folkemord på denne måten. Beretningene tvang meg til å se mitt eget privilegium i øynene. Jeg har aldri vært vant til død og vold; jeg kjenner ikke engang ordene for raketter eller granatsplinter på mitt eget språk. Det er fordi jeg aldri har hatt behov for å beskrive slike situasjoner. Er man fortsatt på gjerdet når det gjelder Israels kampanje, vil denne filmen helt sikkert røre deg.

Denne anmeldelsen springer ut av Talent Press-programmet, et initiativ fra Talents Durban i samarbeid med Durban FilmMart Institute og FIPRESCI. Synspunktene i denne artikkelen er forfatterens (Michelle Abuti) og kan ikke regnes som en offisiell holdning fra arrangørene.