Reluctant to ask hard questions

Da IDF bombet Osirak-reaktoren i Irak for å hindre Saddam Hussein i å utvikle atomvåpen, ble Margaret Thatcher kritisert for å kritisere Israel. «Hvor ville vi vært uten folkeretten?» svarte hun. Det var i 1981. Og allerede da var det klart at Israels krig ikke bare var rettet mot palestinerne, men mot felles regler: mot selve den internasjonale orden. Mot oss alle. Og likevel er vi i dag, i Gaza, medskyldige.

Den første boken om Europa og Gaza-krigen, nærmere bestemt Britain and the Gaza War, kommer fra Peter Oborne. Og det er trolig ingen tilfeldighet. Han er spaltist og dokumentarfilmskaper, og jobber for Byline Times, Declassified UK og Middle East Eye. Lenge var han likevel stjerneskribent i Spectator, den konservative bibelen, og senere i Telegraph. I 2015 sa han opp. Han anklaget redaktøren for å ha holdt skjult en gransking av den sveitsiske banken HSBC, og andre granskinger av avisens annonsører og finansiører. Så forlot han de store mediene. Han er forfatter av The Assault on Truth.

For Peter Oborne, en praktiserende anglikaner, står for en konservatisme fra en annen tid. I dag har verken venstresiden eller høyresiden eksperter og rådgivere – de har lobbyister. Resultatet er det han kaller «et kartell på tvers av partiene», som sier det samme om Gaza. Og ikke bare om Gaza.

Etter 7. oktober drar Rishi Sunak, den gang statsminister, straks til Tel Aviv. Og det til tross for at dødstallet allerede har nådd 5000, og at president Herzog allerede har sagt at i Gaza er alle skyldige, at i Gaza er ingen uskyldige. Forsvarsminister Gallant har allerede kalt palestinerne «menneskedyr» og beordret full beleiring: vann, mat, medisiner og drivstoff avskåret. Netanyahu har allerede lovet hevn og vist til Amalek, som i jødedommen er symbolet på det onde. Sunak sier ingenting. Det er utenriksministeren, David Cameron, som snakker. Da Den internasjonale domstolen advarer om at krigen kan utvikle seg til folkemord, angriper han dommerne og sier at saken ikke burde finnes. Dagen etter stanser han støtten til UNRWA. Men mest urovekkende er Labours Keir Starmer, den nåværende statsministeren. Han er jurist, og i Haag satt han i Kroatias juridiske team i folkemordsaken mot Serbia. For Gaza er argumentene for folkemordstesen de samme som mot Milosevic. Men om Gaza tier han.

Det er ikke lenger Margaret Thatchers Tory-parti. I 1982, etter Sabra og Shatila, sa hun til Reagan at ubegrenset støtte til Israel ville bli en katastrofe: for palestinerne, men også for Israel. Nå er det spesielle forholdet til USA erstattet av atlantisme. Det er langt enklere, for det er ikke lojalitet, men troskap. Atlantismen krever ikke tankevirksomhet, men lydighet. Og for å vinne stemmer fulgte Labour, fra Tony Blair og framover, etter Tory-partiet. Det finnes ikke lenger noen reell uenighet.

Atlantismen krever ikke tankevirksomhet, men lydighet.

Og dette «kartellet på tvers av partiene» støttes av «todelt rapportering»: mediene har doble standarder. De skriver om palestinere og israelere på helt ulikt vis. Eksemplene ville ikke fylt en bok, men et leksikon. Verbene, handlingene, står alltid i passiv, uten subjekt og uten ansvar. Konteksten mangler totalt. Det er skjev fordeling, med to intervjuede israelere for hver palestiner. Og noen ganger, faktisk som oftest, rein uvitenhet: På Sky forklarer en journalist at Vestbredden er okkupert palestinsk land, ja, men i den forstand at det er israelsk land okkupert av palestinere. Og likevel er dette også det Peter Oborne kaller «to-sidighet». Altså forestillingen om at sannheten ligger på midten. Mens sannheten rett og slett ligger der den ligger. Det handler ikke om geometri, men om fakta.

Det handler ikke om geometri, men om fakta.

Så langt har alle de viktigste granskingene av Gaza kommet fra små medier. Om Dahiyeh-doktrinen, som anbefaler systematisk ødeleggelse av sivil infrastruktur. Om det såkalte Where’s Daddy, programvaren som bruker KI til å velge ut militære mål. Om Hannibal-direktivet, som gir IDF fullmakt til å hindre at soldatene blir bortført, med alle nødvendige midler. Men til slutt går Pulitzer-prisene til andre.

Og Peter Oborne vet alt dette bedre enn noen: for 7. oktober var han allerede i Palestina. Han bodde i Nablus. Og selv om all oppmerksomheten var rettet mot Ukraina, og ingen brydde seg om Palestina, var Nablus allerede episenteret for nybyggervolden. Dagen etter nok et herjingstokt drar han til Turmusaya, nær Ramallah. Og det er samme dag som Jerusalem Post har et intervju på forsiden med Neil Wigan, Storbritannias ambassadør i Tel Aviv. Overskriften lyder: «Båndene til Israel sterkere enn noensinne.»

For å forstå Gaza må du lese bøker. I avisene leser du at Hind Rajab, drept som seksåring på flukt sørover, på flukt mot Rafah, sammen med onklene sine og fire søskenbarn, langs en veistrekning som skulle være trygg, «ble funnet død».

Bilen, som ble funnet to uker senere, var gjennomhullet av 335 kuler. Og kroppene inne i den var nå bare knokler, spredt mellom steinsprut og vrakrester. Det var åtte av dem. IDF skjøt også mot ambulansen som var sendt for å redde dem.