John Carpenter laget They Live i 1988 med minimalt budsjett. Utgangspunktet er bedragersk enkelt: romvesener har kolonisert menneskesamfunnet og skjuler seg bak et slør av normalitet. Kontrollmekanismen deres er reklamen – hver reklameplakat, hvert Pepsi-skilt bærer en subliminal ordre. Obey. Consume. Sleep. Vance Packard kunne ha skrevet synopsisen. Den eneste måten å se gjennom det hele på er en eske med billige plastsolbriller som en svart gatepredikant i det stille har samlet på, i den hensikt å dele dem ut som første skudd i en motstandsbevegelse. Hovedpersonen finner esken, tar på seg et par og får dem ikke av igjen. Han verver en svart byggearbeider, og sammen begynner de jakten. Carpenter mente filmen som satire over Reagan-tiden. David Sirota så den og lo ikke. Han tok notater.

Kollektivt våpen

Den alvoren driver Master Plan, som nå er inne i sin andre sesong. Brillene i Carpenters film er et kollektivt våpen – du deler dem ut, og bygger motstanden opp ett nyseende menneske om gangen. Sirotas podkast fungerer på samme måte. I Don’t Look Up (2021), filmen han var med på å få på lerretet, trenger monsteret ingen forkledning. Kometen er synlig for det blotte øye, forskerne skriker, og landet bytter kanal. Skrekken har flyttet seg fra skjulthet til oppvist likegyldighet – folk som i det stille har regnet ut at det koster mer å se enn å la være.

Mellom de to filmene ligger historien Sirota graver fram. Eisenhower ga udyret navn i avskjedstalen sin. Kennedy sa at CIA drev en parallell regjering – og var død innen tre år. I 1975 la senator Frank Church fram verktøyene for overvåking innenlands for Senatet og erklærte at evnen var blitt totalitær, hans eget ord, og landet rettet blikket dit i omtrent ti minutter. Så kom Ronald Reagan og gjorde likegyldigheten glamorøs og trickle down-teorien søtladen. Citizens United kledde bedriftenes overtakelse av makten i konstitusjonelt språk. I 2013 forlot Edward Snowden NSA med byggetegningene og ga dem til journalister, noe som fikk landet til å flytte fokus. Memoarene hans, Permanent Record, ble saksøkt ut i kommersiell glemsel av regjeringen – selv om Amazon, som driver skyinfrastruktur for de samme etterretningstjenestene Snowden avslørte, muntert fortsatte å selge boken. Regjeringen saksøkte altså memoarene hans, Permanent Record, ut i kommersiell glemsel, og han havnet i Moskva – noe du kan lese som et tilfluktssted eller som en utdelt lekse – og har holdt seg stille der siden han fikk russisk statsborgerskap. Brillene har en pris.

Molly Ivins sa at Sirota instinktivt forsto at de eneste reelle spørsmålene er hvem som blir lurt, og hvem som lurer dem. Han gikk videre med å grunnlegge The Lever utenfor den bedriftseide pressens infrastruktur, som han i årevis hadde avslørt, skrev taler for Bernie Sanders og vant for sesong 1 av Master Plan både National Press Club Award og gullmedaljen for beste undersøkende journalistikk-podkast. The New York Times kalte ham, ironisk nok med tanke på egen historie, en populistisk bråkmaker med skånselløse metoder. Sirota kjenner rommene han beskriver. Han har selv vært i noen av dem.

Opprinnelseshistorien hans er lærerik. Rett ut av Northwesterns Medill School begynte han å jobbe for Sanders på en kampanje for å busse eldre over den kanadiske grensen for å kjøpe reseptbelagte medisiner amerikanerne ikke hadde råd til hjemme. Lovforslaget ble vedtatt. Legemiddelindustrien hadde allerede kjøpt seg vei inn i det små skriftet. Reimportprogrammet døde før det ble lansert. Kunngjøringen kom mellom jul og nyttår, tidfestet for å gå mest mulig upåaktet hen. Den politiske uskylden hans var borte, skriver han. Når du først har sett monstrene, kan du ikke slutte å se dem.

Master Plan Season 1 viser hvordan femti år uten å se bort ser ut, fordelt på elleve episoder og en bok skrevet sammen med en annen forfatter. Hvordan klarte uhemmede penger fra de rike å legge amerikansk politikk så grundig under seg? Svaret begynner i 1971, da Nixon byttet melkeprisstøtte mot penger fra meieriindustrien, kanalisert gjennom komiteer med navn som «Americans Working to Build a Better Community». Det går videre via Powell-memoet, via reformene etter Watergate og den bevisste nedbyggingen av dem, via Citizens United og de 4,3 milliarder dollar i skjulte penger den slapp løs, og til slutt til Trump 2.0 – den logiske konklusjonen på en femti år lang kampanje. Forstillelsen er borte, skriver Sirota i etterordet.

Sesong 2, med undertittelen The Kingmakers, ble lansert i mars 2026. Spørsmålet som driver den: Hvis grunnlovsfedrene utformet grunnloven for å hindre en konge, hvordan fikk det amerikanske presidentembetet nok makt til at ordet «konge» nå brukes uten ironi i gatene?

Episode 1 åpner med No Kings-protestene under Trumps andre periode og spoler tilbake femti år. Nixon holdt tilbake midler Kongressen hadde bevilget – han nektet rett og slett å bruke penger lovgiveren hadde vedtatt – og bombet Kambodsja i hemmelighet uten tillatelse. Det var, i praksis, det historikeren Rick Perlstein kaller det imperiale presidentskapet. Kongressen slo tilbake: War Powers Resolution, Budget Impoundment Control Act og Church-komiteen. Sirota lar deg kjenne den korte henrykkelsen over en lovgivende forsamling som forsvarte seg selv. Så forteller serien at det ikke varte.

Episode 2 følger tilbakeslaget mot tilbakeslaget. Mens Nixon var i unåde, behandlet unge konservative jurister allerede påstanden hans – «når presidenten gjør det, betyr det at det ikke er ulovlig» – som en ledestjerne. Heritage Foundation, grunnlagt med penger fra ølbaronen Joseph Coors etter at han hadde lest Powell-memoet, utarbeidet en instruksjonsbok på 1100 sider, Mandate for Leadership, det opprinnelige Project 2025. Reagan brukte den som Skriften. Teamet hans av jurister fra Federalist Society – en ung John Roberts, Ted Olson og Samuel Alito – skrev notatene som la grunnlaget for en imperial utøvende makt, deriblant den med vilje innsovende Executive Order 12291, som ga Det hvite hus makt til å drepe enhver regulering det mente var bortkastet. Sirota bemerker, med sin vanlige rett-på-sak-tone, at ordren var den opprinnelige DOGE.

Episode 3 følger logikken i Iran-Contra: Oliver North som virkelig actionhelt fra 1980-tallet, som solgte våpen til USAs svorne fiende og sluset inntektene til de nicaraguanske contras i åpen trass mot Kongressen. Utøvende makt fratatt sin siste forstillelse.

Skurkesvingen

Mannen som fant esken med briller i They Live var «Rowdy» Roddy Piper – en WWE-skurk som ble motvillig revolusjonær, en mann maskinen hadde tygd opp og spyttet ut, og som gikk rart fordi bekkenet hans var knust. WWE-universet som frembrakte Piper er det samme som frembrakte Donald Trump, det samme underholdningsøkosystemet hvis trofaste gjorde politikk til en burkamp og heiet på skurken. Carpenters revolusjonære og Trumps tilhengerskare har samme postnummer, økonomisk sett. Det som skiller dem, er om du tar på deg brillene eller knuser dem.

Roberts-domstolen la sluttsteinen i juli 2024. I Trump v. United States slo seks dommere fast at en president har absolutt immunitet mot straffeforfølgelse for offisielle handlinger. Dommer Sotomayors dissens pekte på det flertallet nektet å se: å beordre SEAL-soldater til å myrde en politisk rival, organisere et militærkupp eller ta imot bestikkelse for en benådning – immun, immun, immun. I all bruk av offisiell makt er presidenten nå en konge hevet over loven. John Roberts, som signerte den uttalelsen, skrev som ung jurist i Reagan-administrasjonen at han var institusjonelt innstilt mot å begrense lover som ga presidenten makt. Sirkelen ble sluttet en tirsdag i juli, mens folk flest planla 4. juli-helgen.

Donald Rumsfeld sto ved en talerstol i Pentagon 10. september 2001 – dagen før tårnene falt – og kunngjorde at Forsvarsdepartementet ikke kunne gjøre rede for transaksjoner på 2300 milliarder dollar. Neste morgen var kameraene rettet mot noe annet, og de snudde aldri tilbake. Rumsfeld ga oss også den epistemologiske rammen for alt som fulgte: det finnes kjente ukjente, sa han, og ukjente ukjente – ting vi ikke vet at vi ikke vet. Master Plan Season 2 er Sirotas forsøk på å gjøre de ukjente ukjente om til kjente kjente, å gi rammeverket navn før det blir permanent. Om nok folk tar på seg brillene i tide, er, som det alltid har vært, det eneste spørsmålet som teller.

Master Plan Season 2 er tilgjengelig på Apple Podcasts, Spotify og – kanskje overraskende for en lydserie – YouTube, der hele episoder legges ut. The Levers nettsted på levernews.com har transkripsjoner, kildedokumenter og arkivlenker for hver episode. Følgeboken, skrevet sammen med Jared Jacang Maher, kan fås via Lever Books og større forhandlere.

«Beordrer Navy SEAL Team 6 til å drepe en politisk rival? Immun. Organiserer et militærkupp for å holde på makten? Immun. Tar imot bestikkelse mot en benådning? Immun. Immun, immun, immun. I all bruk av offisiell makt er presidenten nå en konge hevet over loven.» – dommer Sonia Sotomayor, dissens, Trump v. United States, juli 2024

Hovedbilde: They Live, en film av John Carpenter