Er konflikten mellom israelere og palestinere en israelsk-palestinsk konflikt – eller kanskje snarere en arabisk-israelsk? Eller er den en konflikt mellom imperialister og antiimperialister? Hvordan bør den rammes inn? Politisk, og moralsk?
Hva står egentlig på spill? Palestina, og ikke noe mer?
Da Ghassan Kanafani døde – eller mer presist: ble myrdet av Mossad, som drepte ham i Beirut i 1972 – omtalte Lebanese Star ham som «en kommandosoldat som aldri avfyrte et skudd». Han ble bare 36 år gammel. Men han var allerede den mest kjente og mest radikale palestinske intellektuelle: Våpenet hans var pennen. Som flyktning fra Nakba i 1948 var han sjefredaktør i al-Hadaf, avisen til PFLP. Den marxistiske venstresiden. Han snakket ofte om barna han underviste for UNRWA i Damaskus. De ble avfeid som elever som henger etter, fordi de ikke klarte å tegne et eple – men, sa han, fordi de aldri hadde sett et. Be dem tegne en flyktningleir, og de tegner den perfekt. Som de som ble underkjent fordi de var distré og late – men, sa han, fordi de arbeider om natten. Vi må gå til roten av problemene, sa han. Og roten er alltid politisk.
For flyktningleiren fikk han kjeft.
Anklaget for ikke å følge læreplanene.
Men man må velge: enten følger man læreplanene, eller man følger barna.
Enten følger man reglene, eller virkeligheten.
Etter så mange år er skriftene hans endelig tilgjengelige på engelsk. Og de virker som om de er skrevet i dag. Ikke bare fordi Midtøsten fortsatt er det samme. Fortsatt fastlåst i de samme krisene. På Ghassan Kanafanis tid fantes det ingen Hamas og ingen bosettere, og okkupasjonen var ikke så institusjonalisert og velorganisert som nå, men allerede da var samtaler med Israel umulige, og allerede da var mediene totalt skjeve, med forestillingen om en krig, som om partene var likestilte, som om én hær sto mot en annen hær – mens palestinerne allerede var drevet opp i et hjørne. Aldri for alvor støttet av araberne, eller av noen andre. Ghassan Kanafani var ingen pasifist. Han støttet væpnet kamp, som resten av Folkefronten. «Hvis det virket, ville vi kjempet ved å kaste roser. Men slik er det ikke. Væpnet kamp springer ikke ut av hvem du er, men av konteksten du lever i», sa han. Han krevde frigjøring, ikke forhandlinger. Men han var klar over begrensningene ved et slikt valg. Flykaprerne var litt som angrepet 7. oktober: De havnet på forsidene og fikk global oppmerksomhet, men på bakken var den eneste virkningen at araberne vendte seg mot palestinerne, med Svart september i 1970 og utkastelsen fra Jordan. Likevel, sa han, fantes det ikke noe alternativ. Ingen gjorde seg illusjoner; målet var ikke militær seier, men å utnytte Israels indre motsetninger.
For han godtok aldri Israel.
Han så alltid på staten som en slags fiksjon. Han bestred ideen om at jøder fra hele verden nå var blitt én nasjon.
At de var israelere, og ikke bare jøder.
At de hadde en ekte tilknytning til landet. Slik palestinerne har.
Han mente at Israel før eller siden ville gå i oppløsning.
Men som Lenin pleide å si: Ingen revolusjonær bevegelse finnes uten revolusjonær teori. I Strategy for Palestine begynner Ghassan Kanafani derfor med en analyse av hvem som er de egentlige fiendene og vennene. Ellers, sier han, oppnår vi ingenting. For fiendene er ikke bare Israel, sionismen og imperialismen, som ifølge Folkefronten Israel er et redskap for, med Vesten interessert i oljen i Midtøsten; fiendene er også de reaksjonære arabiske regimene, som er en integrert del av imperialismen. Kapitalistiske regimer, preget av ekstrem konsentrasjon av rikdom. Kapitalistiske og føydale. Stengt for de nye generasjonene, og for forandring. Stengt for demokrati. Som, sier han, ikke bare er valg og parlamenter. Hvis parlamentene så ikke har noen makt. Hvis det da ikke finnes frihet rundt. Ikke noe samfunn. På samme måte, advarer han, er ikke alle palestinere venner. For ikke alle gikk gjennom Nakba på samme måte, og derfor er ikke alle revolusjonære. Kampen for nasjonal frigjøring, sier han, er fortsatt en klassekamp.
Og her later han til å tenke på de mange som tjente på Oslo-prosessen.
På milliardene av dollar fra det internasjonale samfunnet.
De mange som bare arbeidet for seg selv.
Og som nå venter på milliardene av dollar til gjenoppbyggingen av Gaza.
Mens Gaza sulter.
Sidene om væpnet kamp forklarer mye av det som i dag er Hamas’ visjon, for til syvende og sist er den den samme som Folkefrontens. Men sidene om venner og fiender gjør det ikke. Ghassan Kanafani kritiserte alltid at Palestina-spørsmålet ble omgjort til et religiøst eller etnisk spørsmål. Hvis han hadde levd, ville han vært et mål for Hamas like mye som for Mossad. For Ghassan Kanafani er Palestina mye mer enn seg selv. Det berører tverrgående spørsmål. Det har universell betydning.
Det er ikke en israelsk-palestinsk konflikt. Det er ikke en arabisk-israelsk konflikt.
Palestina er et kompass.
Mot et herredømmesystem som rekker langt utenfor grensene sine.
Og dette er sidene for dem som fortsatt forveksler Hamas med en revolusjonær bevegelse.
