Da jeg begynte å skrive denne refleksjonen om Grimstad International Short Film Festival, foreslo Modern Times Review at jeg skulle konsentrere meg om filmene som ble vist under temaet «Menneskeverd og overlevelse i konfliktens tid». Ideen grep meg umiddelbart – ikke bare fordi konflikt, krig og humanitære spørsmål har formet mange av interessene mine som journalist og dokumentarfilmskaper, men også fordi de har preget mitt eget liv dypt.

Jeg vokste opp preget av krig og fordrivelse, og vender stadig tilbake til spørsmål om minne, overlevelse, verdighet og det som er igjen etter volden. For meg er film mer enn historier som utspiller seg på et lerret. Film utløser minner. En lyd, et landskap, et ansikt eller en tilsynelatende uviktig gjenstand kan plutselig vekke erfaringer som har ligget begravd i årevis.

Jeg tror stadig sterkere at kroppen husker det sinnet forsøker å legge bak seg. Smertefulle opplevelser forsvinner ikke bare med tiden. De ligger lagret et sted i oss og venter på å bli utløst av et bilde, en lyd eller en historie.

Under festivalen ble jeg minnet om dette mens jeg så en animasjonsfilm (I amn’t sure av Luisa Zürcher) om en filmskapers sykehusopphold. Uventet kjente jeg en bølge av kvalme og ble anspent uten helt å forstå hvorfor. Så la jeg merke til en kvinne i mørket i kinosalen som prøvde å komme seg ut før filmen var slutt. Like etter segnet hun om ved trappen. Da lyset fra lerretet et øyeblikk lyste opp publikum, så jeg at flere hjalp henne. For et øyeblikk syntes virkeligheten i kinosalen å smelte sammen med den på lerretet. Det som ble sittende igjen hos meg, var ikke bare selve hendelsen, men innsikten om at alle i salen så en ulik film. Vi kan sitte side om side og se på det samme lerretet, men hver av oss har med egne erfaringer inn i kinoen. Kanskje er det en av filmkunstens største krefter. I stedet for å møte filmene i programmet som verk som skulle anmeldes, oppdaget jeg at jeg svarte på dem gjennom personlig refleksjon. Etter visningene satt tre bilder igjen: et skjell, en festivalbrud og en håndfull tårer.

Free Fish

Free Fish følger to brødre i Gaza, skilt av krig og fordrivelse, men forbundet av havet. Jeg så ikke bare adskillelsen deres, men også oppfinnsomheten som trengs for å overleve. Jeg så fiskere reparere ødelagte garn for hånd, bygge opp igjen det som var blitt ødelagt og fortsette arbeidet til tross for stadig fare. Det som slo meg mest, var ikke lidelsen deres, men kreativiteten. Mens jeg så på, spurte jeg meg selv: Hvis disse menneskene ikke måtte bruke så mye av intelligensen og energien sin på å overleve, hva ellers kunne de skapt? Hvilke oppfinnelser, virksomheter, kunstverk eller ideer kunne vokst fram hvis livene deres ikke var preget av konflikt? Filmen minnet meg om at krig ikke bare ødelegger liv, men også muligheter. Den leder menneskelig potensial bort fra skapelse og over mot overlevelse.

Ett bilde – en håndfull skjell og små fisk som var hentet inn fra havet etter en farlig tur – førte meg øyeblikkelig tilbake til barndommen nær den iranske grensen, etter at familien min var drevet på flukt av krigen. Som barn holdt vi skjell mot øret og forestilte oss at vi kunne høre fjerne hav. I Gaza hadde den samme gjenstanden en annen betydning. Den var knyttet til håpet om at familien skulle overleve, om mat på bordet. Skjellet ble en påminnelse om at gjenstander får ulik betydning avhengig av livene som omgir dem.

The Donkey of October 7th

Hvis Free Fish ga meg bildet av et skjell, ga The Donkey of October 7th meg bildet av en festivalbrud. Ved første øyekast virker filmen nesten absurd. I en ødelagt bydel i Gaza hylles esler i en seremoniell prosesjon og behandles som æresgjester. Men jo lenger jeg så på, desto sterkere ble filmen.

I landsbyen Arazbari i Aserbajdsjan, der jeg vokste opp, var esler en del av hverdagen. De var ikke bare arbeidsdyr. De delte menneskenes strev, bar byrder og fulgte familiene gjennom vanskelige tider. På mange måter var de følgesvenner i overlevelsen. Derfor kjente jeg meg umiddelbart igjen i filmens skildring av dem. Det som rørte meg mest, var ikke eslene i seg selv, men det de representerte. Midt i ødeleggelsen fant folk fortsatt grunner til å feire, forestille seg og skape ritualer. Ett bilde ble værende hos meg: en ung jente som kjærlig omtaler et esel, pyntet til prosesjonen, som en «festivalbrud». Øyeblikket var både lekent og rørende. Selv i et landskap preget av tap fortsatte folk å skape øyeblikk av skjønnhet og mening.

Filmen minnet meg også om at krig rammer langt flere enn menneskene. Dyrene blir stumme vitner til vold, fordrivelse og tap. Noen av de mest hjerteskjærende øyeblikkene handlet ikke om mennesker, men om eslene selv. Jeg så et esel sørge over tapet av følgesvennen sin, et annet kjempe seg gjennom sult og utmattelse, og eiere som behandlet dem med en ømhet som avslørte hvor tett livene deres var vevd sammen. I én scene resiterte en kvinne vers fra «Koranen» over eselet sitt, en gest som føltes både inderlig og symbolsk. Den antydet omsorg, vern og en erkjennelse av at lidelsen ikke bare rammer mennesker.

Krig ødelegger ikke bare liv, men også muligheter. Den leder menneskelig potensial bort fra skapelse og over mot overlevelse.

Gjennom eslenes øyne forestilte jeg meg et annet perspektiv på konflikt – et som er vitne til menneskelig lidelse uten å forstå de politiske kreftene bak. Jeg hadde ikke ventet å kjenne så sterk sorg over et dyr. Kanskje har jeg ikke vært så berørt av hovedpersonen eslets smerte og sårbarhet siden jeg så Au Hasard Balthazar av Robert Bresson.

Jeg ble særlig rørt da jeg fikk vite om kunstneren som dokumenterte eslene og senere ble drept i et bombeangrep. Historien hennes minnet meg om hvor mange kunstnere, forfattere, fotografer og drømmere som forsvinner i konflikter verden over. Vi teller de døde, men sjelden de uferdige maleriene, de uskrevne bøkene, de urealiserte filmene og framtidene som forsvinner sammen med dem.

The Recce

Den tredje filmen, The Recce, rørte meg på en annen, men like personlig måte. Filmen utforsker forholdet mellom film, kolonihistorie og statsbygging i Uganda, men det mest fascinerende var forholdet til sted og minne. Jeg har alltid følt at landskap er minneverdige. Hvert tre, hver stein, hver forlatte bygning later til å bære spor etter menneskene som en gang bodde der. Steder er ikke tomme. De tar opp i seg historier. Mens jeg så filmen, tenkte jeg på landsbyer som er ødelagt eller forlatt på grunn av krig. Jeg tenkte på hjem som er blitt etterlatt, sammenraste vegger og gårdsrom der barn en gang lekte. Jeg tenkte på et granateplotre som sto nær barndomshjemmet mitt. Kanskje står det der fortsatt. Kanskje har det tørket inn. Kanskje er det helt borte.

Noen ganger forestiller jeg meg at jeg vender tilbake til disse stedene. Jeg lurer på hva veggene ville fortalt meg. Hvilke minner ligger skjult i gamle fotografier, ødelagte møbler eller glemte gjenstander? For meg finnes ikke minnet bare i mennesker. Det overlever også i landskap, bygninger og hverdagslige ting.

Derfor slo The Recce så sterkt an hos meg. Filmen viser at konflikter ikke bare bæres av mennesker. Stedene bærer dem også. Voldens spor blir liggende i landskapet lenge etter at selve hendelsene er over. Det er nesten ingen dialog. Filmen bygger på e-poster og arkivmateriale fra den London-baserte filmskaperen, forskeren og forfatteren Daniel Mann – en lokasjonstest filmet i Uganda som utforsker hvordan kinoens koloniale forestillingsevne knytter filmens fiksjon til fiksjonen om statsbygging. Gjennom historien om en glemt kolonial plan om å opprette et jødisk hjemland i Uganda viser filmen hvordan landskap kan forestilles, gjøres krav på og omformes, både gjennom politisk makt og gjennom film.

Hvis Free Fish ga meg et skjell og The Donkey of October 7th en festivalbrud, etterlot The Recce meg med en håndfull tårer fra historien – for steder som ikke lenger er slik de en gang var, og for livene som var vevd inn i dem. Selv om de tre filmene er svært ulike, er det en felles tråd mellom dem. Ingen av dem handler først og fremst om militære hendelser eller politiske ledere. De handler om mennesker, relasjoner, ritualer, minner og hverdagslige handlinger av utholdenhet. Sammen spør de hva det vil si å forbli menneskelig under forhold som stadig truer menneskeheten. For meg er dette kjernen i menneskeverd. Det er ikke heltemot. Det er ikke seier. Det er beslutningen om å fortsette å bry seg, skape, huske, arbeide, forestille seg og håpe, til tross for alt.

Konflikt kan ødelegge hjem, natur og liv, men den kan ikke utslette minnet eller overlevelsesinstinktet. På bussen hjem etter festivalen spurte jeg meg stadig hva som ville bli hos meg lengst. Det var ikke statistikken, overskriftene eller de politiske debattene. Det var bildene: avbrutte barndommer, uferdige drømmer, forlatte hjem og landskap som ikke lenger tilhørte menneskene som en gang kalte dem hjem.