The Voices That Defy the Kremlin er en dokumentarfilm som pulserer av hast, sorg og mot. Manon Loizeau og Ekaterina Mamontova har laget en film de kaller «ulovlig», rett og slett fordi den forteller sannheten om forholdene i Russland i dag. Vi ser hvordan mennesker som lever under et autoritært regime, langsomt kveles – i et samfunn der stadig flere borgere forsvinner bak lås og slå for den minste ytring av uenighet med Vladimir Putin og krigen hans i Ukraina. Ifølge regissørene er mer enn 20 000 mennesker arrestert for fredelige protester, uansett alder og bakgrunn, og mange av dem forsvinner inn i et system som verken gir forklaringer eller håp. Et nytt ord, politzek, går nå fra munn til munn blant vanlige russere og betyr politisk fange. At ordet finnes, viser hvor hverdagslig undertrykkelsen har blitt. Straffene blir stadig hardere; dommer på ti til tjue år sjokkerer ikke lenger offentligheten.
Livene som blir igjen
Filmskaperne bygger dokumentaren opp rundt enkeltsaker. Med videofragmenter hentet fra sosiale medier, opptak fra rettssaler og intervjuer med foreldre og partnere gjenskaper de følelseslandskapet som blir igjen når staten tar et menneske: den tomme stolen ved familiebordet, den urørte skrivepulten, det stille rommet som venter på en hjemkomst som kanskje aldri kommer. Disse restene av hverdagslivet blir hjemsøkende relikvier som holder de berørte i en konstant uvisshet. Kommer de kjære noen gang tilbake – og hvem er de i så fall etter år med isolasjon og tortur?
Disse restene av hverdagslivet blir hjemsøkende relikvier som holder de berørte i en konstant uvisshet.
Arseny, fjorten år gammel
Blant de arresterte finner vi journalister, advokater, menneskerettighetsarbeidere, kunstnere, krigsmotstandere og mange helt vanlige borgere. Men filmen viser oss også noe enda mer urovekkende. Barn blir også forfulgt.
En reportasje i Moscow Times fra februar 2025 bekrefter at minst tolv mindreårige i Russland sitter fengslet på grunnlag av konstruerte ekstremismesiktelser. I filmen fremstår Arseny ikke som en statistikk, men som en virkelig gutt. Han laget antikrigsvideoer på YouTube. Han ytret seg åpent i klassediskusjoner og hevdet at Russland ikke var et fritt land så lenge Putin satt ved makten. Det var nok. Han ble arrestert ved daggry og dømt til fem års fengsel for «deltakelse i aktiviteter i en terrororganisasjon». Historielæreren hans vitnet mot ham.
Brevene Arseny får sende til moren, avslører redselen. Han har blitt systematisk slått og voldtatt. Den dagen moren skulle få besøke ham, kan han ikke stille, fordi han en kort tid er innlagt på sykehus etter grove juling. Han overføres til straffekolonier i nord, 2000 km fra Moskva og nesten umulige å nå, for å sikre full isolasjon. I brevene advarer han henne mot å håpe på at han kommer tilbake. Vil han overleve femårsdommen? Det eneste sikre er at han aldri blir den samme, mest sannsynlig uopprettelig skadet.
Et system bygget for å knekke mennesker
Anna, tidligere fengselsinspektør og nå i eksil, viser opptak hun i hemmelighet reddet fra tiden sin i systemet. Vi ser bleke, utmattede fanger, mange av dem torturert eller nektet legehjelp. Hun forklarer at politiske fanger dør langt oftere enn andre i et system som ifølge Anna ikke har gjennomgått noen vesentlig reform siden gulag-tiden. Tusenvis av ukrainske sivile er internert og plassert langt unna i avsidesliggende kolonier, der nesten ingen informasjon slipper ut. Grusomheten er systematisk, ikke tilfeldig.
Dødeligheten i russiske fengsler er dobbelt så høy som i vestlige fengsler, men for politiske fanger er den enda høyere. Opptil ti prosent av de politiske fangene dør mens de soner dommen. Vaktene har mer eller mindre frie tøyler når de behandler og torturerer politiske fanger. Sult og søvnmangel er vanlig praksis; politiske fanger plasseres ofte i celler sammen med farlige, psykisk syke medfanger. Noen ganger setter vaktene en skrøpelig fange sammen med brutale, aggressive fanger fra Wagner-gruppen. Tortur setter sine spor. Vi minnes bildene av Aleksej Navalnyj og Pavel Kusjnir mens de gradvis visnet bort.
Opptil ti prosent av de politiske fangene dør mens de soner dommen.
Glimt av motstand
Og likevel etterlater ikke filmen oss bare med fortvilelse. Den viser små, skjelvende øyeblikk av motstand. Unge samles ved graven til Aleksej Navalnyj og synger lavmælte protestsanger. Stemmene er stille, nesten hviskende. Politibetjenter omringer dem. Da betjentene krever legitimasjon, nekter en jente, trolig fjorten år gammel. Hun blir ført bort. Kanskje fordi hun er den yngste, kanskje for å skremme de andre. Øyeblikket er lite, men enormt.
Loizeau og Mamontova unngår enhver fristelse til å sensasjonalisere. Fiolinene som følger filmen, virker først nesten for sentimentale, men snart forstår man at selve sannheten er hjerteskjærende. Når kameraene ikke kan fange urettferdigheten, tyr filmskaperne til effektiv animasjon, som lar oss overvære rettssaker så grotesk teatralske at de minner om en parodi på rettferdighet – selv om dommene som følger, er brutalt virkelige.
The Voices That Defy the Kremlin konfronterer oss med en virkelighet der politiske fanger blir stadig flere, der barn straffes for å tenke fritt, og der taushet blir medvirkning. Filmen gir disse stemmene verdigheten tilbake. Den ber oss også huske de politiske fangene bak murene i Russland. Vi må ikke glemme dem. Hvert brev og hver omtale av dem trengs for å holde motet deres oppe.
For hvis disse stemmene forsvinner, hvis undertrykkelsen sluker dem helt, gjenstår spørsmålet: Hvem skal snakke for dem da, og hva blir igjen av sannheten?
