<em>Don’t Say Palestine: How the Media Manufactured Consent for Genocide</em>

I Gaza tok Israel i bruk alle slags våpen. Jagerfly, droner, stridsvogner, M16-rifler, bulldosere, razziaer. Sult. Blokade av grenser og nødhjelp. Men det kraftigste våpenet, det som gjorde alt det andre mulig, var et annet – og det var vårt eget: språket.

Assal Rad; foto: Delnaz Rad

Kanskje har du sett en av skjermdumpene til Assal Rad, Midtøsten-spesialist ved Arab Center Washington DC. Siden 7. oktober har hun redigert overskriftene om Palestina i alle store internasjonale aviser, én for én, og lagt dem ut på nettet. Som overskriftene om seks år gamle Hind Rajab: «funnet død», ifølge BBC, etter at hun sammen med onkler og søskenbarn forsøkte å flykte sørover, til Rafah, langs en vei som skulle være trygg for internt fordrevne, og bilen ble beskutt og gjennomhullet av over 300 kuler. Hind Rajab – husker du henne? Hun brukte timevis på telefonen med Røde Halvmåne mens hun ventet på en ambulanse som aldri kom. Egentlig kom den, til slutt. Men den ble angrepet. Mannskapet ble også drept. Likevel var hun, ifølge avisen jeg skriver for, «slukt av krigen». I en redaksjon, hvilken som helst, ville slike overskrifter blitt rettet umiddelbart av redaksjonssekretærene. De følger regelen om de fem W-ene, de fem opplysningene som er grunnlaget for enhver nyhetssak – hvem, hva, hvor, når og hvorfor. Men når det gjelder Gaza, mangler alltid det avgjørende «hvem». IDF.

Når det gjelder Gaza, står verbene alltid i passiv.

Det finnes aldri et subjekt. Aldri en part som kan stilles til ansvar.

En tilfeldighet? En forglemmelse?

Eller kanskje bare den utilsiktede virkningen av den knappe formen som er typisk for overskrifter?

Og er all denne oppmerksomheten bare en besettelse av alt som har med Israel å gjøre?

En form for antisemittisme?

Faktisk er det ikke første gang pressen har spilt en rolle. Og en avgjørende en. Det finnes en presedens: Irak. Invasjonen i 2003 ble rettferdiggjort av George W. Bush med bevis for Saddam Husseins kjemiske arsenal som viste seg å være falske. Bevis som likevel ble gjentatt av mange aviser, og framfor alt av New York Times, som vant en Pulitzer-pris for Irak. Den ble aldri levert tilbake. År senere beklaget avisen seg overfor leserne. Men ikke overfor irakerne. Og de døde. Og ved siden av en presedens finnes det nå også en målestokk: Ukraina. Bare skriv ut overskriftene om Gaza, eller rettere sagt om Israel, side om side med overskriftene om Russland. I Ukraina har du luftangrep. I Gaza, eksplosjoner. Ukrainere blir drept, palestinere blir liggende livløse. I Ukraina er sult en strategi. En russisk strategi. I Gaza går maten tom. I Gaza advarer FN plutselig om at lagrene er tomme.

Og ord påvirker selvsagt handlinger.

For Putin ble Den internasjonale straffedomstolen aktivert umiddelbart.

For Netanyahu er den stoppet og sanksjonert.

I Europa lever forestillingen om at pressefriheten bare er truet andre steder. Bare under autoritære regimer. Som arresterer, torturerer, forgifter. Skyter. De myrder Anna Politkovskajaer. Daphne Caruana Galizia-er. Jamal Khashoggi-er. Men det finnes en mer subtil, og like effektiv, sensur, og det er selvsensuren som Nick Davies, Guardians stjernereporter, har beskrevet: Visse saker, sier han, visse temaer, er som omgitt av strømførende piggtråd. Man trenger ikke få beskjed om hva man skal skrive, og hvordan, eller hva man ikke skal skrive. Man vet at kommer man for nær, blir man skadet. Journalistene i avisen jeg skriver for, som i alle andre aviser, ville nektet for det. Men har de noen gang skrevet om krisen i bilindustrien, om Fiat, som drar hele Italia med seg ned? Nei. For inntil i går var vi eid av Fiats eiere. Og slik var det også med Gaza. På et tidspunkt lakk et internt notat fra New York Times, og det er der bokens tittel kommer fra: retningslinjer for språkbruk. Ord som skal unngås. Folkemord. Flyktningleir. Etnisk rensing. Okkupasjon. Og Palestina. Skulle leserne begynne å forestille seg Palestina som en stat?

Som et folk. Som et land.

I stedet for et spørsmål om terrorisme og sikkerhet.

Dementier får aldri samme slagkraft som det de dementerer.

Siden 7. oktober har det ikke manglet på gransking. For eksempel Washington Posts av kjelleren under al-Shifa, som ifølge IDF var Hamas’ hovedkvarter, komplett med en 3D-tegning av Yahya Sinwars tilfluktsrom. Eller New York Times’ av de fem journalistene som ble truffet av en rakett ved al-Nasser-sykehuset. Utilsiktet, ifølge IDF. Det skal ha vært et kamera som var forvekslet med et Hamas-kamera. Eller Guardians av matutdelingsstedene. Av de mange som ble skutt ned mens de sto i kø for mel. Men granskingene, sier Assal Rad, kommer senere. Kommer for sent.

Nå tror mange at disse journalistene egentlig var Hamas.

Selv om en av de fem, Anas al-Sharif, fikk en Pulitzer-pris for Reuters.

Dementier får aldri samme slagkraft som det de dementerer.

Og beviset, sier Assal Rad, er at selv i dag har mange bare en vag idé om hva som foregår. Ingen forventer at leserne skal være Midtøsten-eksperter. Men i mars 2024, seks måneder ut i krigen, mente over halvparten av amerikanerne ifølge en undersøkelse fra Pew Center at flere israelere enn palestinere hadde omkommet.

Språk er et våpen fordi det avpersonliggjør og river ut av sammenhengen. Slik blir en langvarig praksis redusert til et uhell, og forbrytelser blir til tragedier. «Hva underernæring har gjort med barna i Gaza», het det i en overskrift i New York Times over et bilde av et benete barn. Underernæring? Hva er det – hungersnød eller krig?

Er dette informasjon, eller det motsatte? Desinformasjon?

Men journalister fortsetter å få priser.

Og avisene fortsetter å miste lesere.