I Europa er det palestinske flagget overalt. Mange europeere bruker kufiyaer, til og med Gucci selger dem. De bærer nåler formet som vannmeloner, nøkler eller Handala, de har på seg Banksy-T-skjorter, og det er arrangementer hele tiden: filmretrospektiver, bøker, konserter, streiker, og til og med dem som setter seil for å bryte beleiringen av Gaza. Og likevel har Palestina aldri vært så alene som nå, når hele verden snakker om det.
Hjelpeorganisasjonene dro 7. oktober. Og de kom aldri tilbake.
Aktivistene er her og der, bortkomne. Det samme er journalistene.
Ikke noe parlament har suspendert forholdet til Israel.
Heller ikke til Den palestinske selvstyremyndigheten, for å presse den til å reformere seg og utlyse nytt valg.
Ingen dommer har anvendt universell jurisdiksjon.
Ingen næringsdrivende har eksportert våpen.
Og vi sitter fast mellom missiler og bosettere.
Palestina er et skoleeksempel på det Anton Jäger, idéhistoriker ved Universitetet i Oxford, kaller «hyperpolitikk». En ekstrem, altomfattende og til tider nærmest påtrengende politisering som angår alt og alle, men likevel ikke har noen virkning. Politisering uten politikk. Først kom massepolitikken som preget 1900-tallet, fra 1914 til 1989, med partier, fagforeninger og sterk tilhørighet. Så fulgte den korte postpolitiske tiden etter 1989, da vi etter Berlinmurens fall fikk høre om historiens slutt, om ideologienes og konfliktenes slutt. Deretter kom antipolitikken, som hyperpolitikken på en måte er en radikalisering av: masse deltakelse, masse bevegelse, masse farger, men ingen resultater. Deltakelse. Og ingenting mer. Bare for deltakelsens skyld.
For din egen del, mer enn for andres.
Deltakelsen tok seg opp igjen etter finanskrisen i 2008. Ifølge Anton Jäger, som særlig studerer kapitalismens innflytelse på demokrati og politisk handlekraft, var subprime-krisen vendepunktet. Den fikk oss endelig til å forstå at enkeltmennesker ikke har skylda. Problemene er strukturelle. Og da er den eneste veien videre å gå sammen. Og møte dem i fellesskap. På 1980-tallet fjernet Margaret Thatcher og deretter Ronald Reagan statens rolle i økonomien. De privatiserte og deregulerte alt de kunne, og hevdet at markedet ordner alt av seg selv: at markedet alltid har rett. Sosiale ytelser ble erstattet med lett tilgang til kreditt. Helt til mange havnet på gata. Bokstavelig talt. Hjemløse. Og regjeringene, husker du?, skyndte seg å redde ikke borgerne, men bankene. Ranerne framfor de ranede.
Krisen spredte seg fra USA til hele verden. Med skyhøye priser på hvete og brød satte tunisiske Mohamed Bouazizi, fortvilet, fyr på seg selv 17. desember 2010 og tente den arabiske våren og en global dominoeffekt. Spania. Hellas. Chile. Tyrkia. Litt etter litt reiste hele verden seg. Helt til New York. Med Occupy Wall Street. Opprøret til de 99 prosentene. Flertallets opprør mot et system bygd for et mindretall. Mange fulgte oppfordringen fra den franske motstandsmannen Stéphane Hessel: «Bli indignert!», og et øyeblikk virket det som om alt virkelig kunne endre seg. Men det var en mobilisering uten organisasjon. Uten ledelse, uten strategi. Uten mål. Og alt døde hen.
Demonstrasjonene rant ut i sanda. Og den arabiske våren endte i en islamistisk vinter, og i helvete. Men heller ikke bevegelsene som tok makta klarte seg bedre. Det mest talende eksempelet var Hellas.
Der mange havnet på gata, som i USA, vant det venstreorienterte partiet Syriza valget, og Yanis Varoufakis ble utnevnt til finansminister. Likevel endte Hellas opp med å følge innstrammingskravene fra EU. Og Syriza satt bare én periode.
Det er ikke nok å være indignert.
For aktivisme er i dag ofte en jakt på mening og identitet snarere enn på rettferdighet.
Bevegelsene har ikke forsvunnet. Tvert imot: Etter Occupy Wall Street var det Greta Thunbergs Fridays for Future og miljøbølgen sin tur. Så Black Lives Matter og rasediskrimineringen. Me Too og feminismen. Og nå altså freden, med antikrigsdemonstrasjonene. Tilsynelatende mangler ingenting – bortsett fra forandring.
Hva har Flotilla oppnådd utover forsidene?
Det er mye oppmerksomhet rundt Gaza, det stemmer. Men med hvilke resultater?
Og bryr noen seg egentlig om resultatene?
For aktivisme er i dag ofte en jakt på mening og identitet snarere enn på rettferdighet.
Demonstrasjonene er en selfie – en TikTok-video.
Poenget er, sier Anton Jäger, at nettet har gjort det nesten gratis å delta og ytre seg. Og lederne, eller snarere: lederne er influensere. Ingen vet helt hvem de er eller hva de representerer. Men først og fremst, sier han, er ikke arbeid lenger det det en gang var. Fabrikken finnes ikke lenger. Kontoret finnes ikke lenger. Og det finnes ingen fagforeninger fordi det ikke finnes kontrakter. Arbeideren er nå sin egen sjef, selvstendig næringsdrivende, med bare nettbaserte relasjoner.
Og så stiger og synker mobiliseringsbølgene, uten noen gang å røre ved makta. Borgernes kontroll over regjeringene har ikke økt – snarere tvert imot. Stadig flere maktområder ligger utenfor ikke bare borgernes kontroll, men også regjeringenes beslutningsevne. Det finnes en stor offentlighet, sier Anton Jäger, men lite samfunnsengasjement og null institusjonell handling.
Det finnes ingen organisasjon. Det finnes ingen koordinering. Det finnes ingen strategi.
Anton Jäger stopper ved analysen. Han kommer ikke med forslag. Men boka hans er den første som sier alt dette så tydelig. Hvordan kan vi gå fra å sette hendelsene og midlene i sentrum til å sette målet i sentrum? Å sette virkningen i sentrum?
Hvordan kan vi vende tilbake til en politikk som endrer verden, i stedet for bare å kritisere den?
