The Sea

Hvis han kunne litt arabisk, ville drosjesjåføren straks forstått at mannen som nettopp har satt seg inn – en som ser ut som en håndverker, støvete, anspent og med kippa, men som nå snakker i telefonen og ikke lenger snakker hebraisk – bare leter etter et barn som er blitt borte. Han leter bare etter sønnen sin. Det er ikke noe rart ved det. Ikke noe mistenkelig. Ikke noe farlig. Han skal ikke sprenge seg selv i luften.

Han er ikke terrorist.

Men han snakker arabisk. Han snakker uforståelig. Og han er rett og slett skremmende.

Khaled er 12 år og bor nær Ramallah. På dagen for skoleturen, en tur til stranda i Tel Aviv, blir han stoppet ved en kontrollpost, som den eneste av klassekameratene, og tvunget til å snu. Uten forklaring. Fast bestemt på å se havet, et hav han aldri har sett, krysser han en natt i smug Muren sammen med illegale arbeidere, arbeidere som faren, som jobber ulovlig i Israel, uten tillatelse, og havner alene i et Tel Aviv som ikke bare er en annen by: det er en annen verden. Tårn av stål og glass, mylderet, en tatovert gutt, et par som kysser. Sentralstasjonen. Med alle etasjene. Og mange soldater i uniform går omkring med M16. Men i T-skjorte og med sekk holder han ut. Sta. Med en lapp i lommen der han har skrevet: «Slicha, eifo ha-yam?», på hebraisk, «Unnskyld, hvor er havet?», spør han forbipasserende om veien, kvartal etter kvartal, og vet bare én ting: han skal komme fram.

I hodet hans finnes bare havet: havet, havet.

Målet.

Med hele uskylden til sine tolv år.

Uten beregninger. Uten frykt.

Og det er mer motstand i dette barnet enn i hele 7. oktober.

I den krøllete lappen er det mer motstand enn i alle tenkelige våpen.

I den krøllete lappen er det mer motstand enn i alle tenkelige våpen.

Det finnes så mange filmer om israelere og palestinere. Og mange er fantastiske. Men som regel er de dokumentarfilmer. Om bosetterne, IDF, Hamas, Muren, 1948. Intifadaen. The Sea er derimot, teknisk sett, en spillefilm. Den dokumenterer ikke, den beskriver ikke, den registrerer ikke, den er kino, den er noe annet: dens styrke er historiefortellingens eldgamle kraft. Den anklager ikke. Den tenker. Det den formidler er både autentisk og presist, for kontrollpostene, arbeiderne, demonstrasjonene, razziaene og kroppsvisitasjonene er nøyaktig slik, men filmen går også utover virkeligheten. Med hele fantasiens kraft. Propalestinere vil innvende at det ikke er nok å lære arabisk. At det for israelere og palestinere ikke handler om å drikke te sammen, om å bli bedre kjent, for de kjenner hverandre til fulle, de har kjent hverandre alltid, de vil innvende at det handler om rettferdighet. Problemet er okkupasjonen. Og det stemmer. Men språket, her, med de stadige, tilbakevendende misforståelsene mellom figurene, som ikke kan kommunisere og derfor er ugjennomtrengelige for hverandre, er en metafor for en dypere forståelse: å fatte den andre. Livet deres, bakgrunnen. Bekymringene. Sårbarheten. Grunnene. Og også svakhetene. Feilene. Motsigelsene.

Kompleksiteten.

For mellom israelere og palestinere er ingenting svart-hvitt. Og i The Sea finnes alt det propalestinere og proisraelere ofte overser på begge sider av Muren. Fatah og Hamas nevnes ikke engang, som om de ikke fantes: palestinerne er Khaleds far, de er palestinere som prøver å klare seg, og det er alt, overlatt til seg selv, uten engang et politi å henvende seg til når et barn forsvinner, og med demonstrasjoner som ikke lenger har noen effekt, bare et middel til å tjene penger på YouTube-videoer. Soldaten fra IDF ved kontrollposten er selve bildet på dagens Israel: han aner ikke hvorfor Khaled må stoppes; han vet bare at Khaled står på svartelisten og at han må stoppes: han føler seg ikke ansvarlig. Han sier: «Jeg følger bare ordre.» Og så, framfor alt, er det den mislykkede kjærligheten mellom Khaleds far og en jødisk kvinne som heter Sara. Et bånd som brytes av familienes motstand.

Ikke på grunn av hva arabere og jøder er, men på grunn av hva de blir bedt om å være.

Ettersøkt som infiltratør blir Khaled arrestert i det øyeblikket han ser havet. Det ser han til slutt gjennom vinduet i en politibil, taus, med intense øyne: intense og uleselige. Hva tenker han? Hvordan skal han fordøye alt dette?

Hva blir igjen inni ham?

Hvem blir han?

Det er vanskelig å si. Men nei, i motsetning til hva man kanskje tror, er The Sea ikke en palestinsk film: den er en israelsk film. Dessuten finansiert av Israel Film Foundation. Og vinner av Ophir-prisen. Israels Oscar.

Og kanskje sier det allerede mye.