Nå som Baltikums eneste internasjonale dokumentarfestival om menneskerettigheter fyller tjue år, har Modern Times Review snakket med festivalsjef Gediminas Andriukaitis i Inconvenient Films. Vi snakket om veien fra menneskerettigheter til dokumentarfilm, om temperaturskiftet i litauisk dokumentarfilm og om et program som i økende grad bygger på målbar virkning av enkeltfilmer. Festivalen i 2026 åpner over hele Litauen 5. oktober.

Du kommer ikke fra filmbransjen, men fra menneskerettighetsfeltet. Hva var det ved dokumentarfilm som gjorde at du ville jobbe med den også, når du allerede jobbet med menneskerettigheter?

Ser man på menneskerettighetsfestivaler generelt, er det ikke så uvanlig. Mange av dem ble startet av folk fra menneskerettighetsorganisasjoner, ikke fra filmmiljøet. Watch Docs, One World – de vokste alle ut av den verdenen, så historien min ligner ganske mye.

Jeg startet festivalen for tjue år siden, da jeg var menneskerettighetsaktivist, leste folkerett og var opptatt av globale spørsmål og internasjonal rettferdighet. Og jeg havnet i menneskerettighetsdokumentaren nesten ved en tilfeldighet. Den første turen til Watch Docs i Polen var en enorm inspirasjon. Jeg fikk oppleve kraften i ekte historier, hvordan de vekker empati og gir en dypere forståelse av hvor sammensatt virkeligheten faktisk er. Det slo meg som en så virkningsfull måte å snakke med folk på og å løfte vanskelige temaer. Jeg drev allerede med opplæring og påvirkningsarbeid om menneskerettigheter. Så ble jeg dratt inn i dokumentarverdenen, festivalverdenen, og det har vært en lang reise. Jeg visste ikke hvor den ville føre meg, eller oss. Så det er spennende å være der vi er nå, med noe som var helt nytt for meg.

det er spennende å være der vi er nå, med noe som var helt nytt for meg.

Husker du noen bestemte filmer fra de første årene, filmer som virkelig trakk deg mot formen?

Det er vanskelig å si nøyaktig hvilken film jeg så hvor, for å være ærlig. Men noen få fra den tiden var usedvanlig sterke. Hubert Saupers Darwin’s Nightmare ble hos meg i mange år, og den gjør det fortsatt. Og på Watch Docs så jeg vel Alex Gibneys Taxi to the Dark Side, som utfordrer deg på så mange måter når det gjelder rettferdighet og brudd på menneskerettighetene rundt om i verden.

I år ser vi tilbake på filmene som har betydd mest for oss. Utvalget kaller vi «20 Years of Inconvenient Films». Vi ba publikum tenke tilbake på de to tiårene, velge filmene som ble hos dem og dele historiene som hører til. For meg personlig er Joshua Oppenheimers The Act of Killing en av de banebrytende filmene, av dem som endrer hele din oppfatning av hva som overhodet er mulig i en dokumentarfilm.

Selve navnet, «inconvenient films». Da dere begynte og landet på det ordet, hvordan definerte dere det, og hvorfor var det den rette tittelen på festivalen?

Noen ganger lurer jeg fortsatt på om det var den beste ideen å kalle festivalen «inconvenient», altså ubeleilig. Særlig når vi henvender oss til private givere eller sponsorer. Noen av dem sier at dette er en viktig festival, men kanskje ikke helt noe for dem. For meg handler det ubeleilige egentlig om utfordring. Disse filmene må utfordre deg, ditt perspektiv, måten du ser deg selv og andre på, stereotypiene og fordommene dine. Jeg vil kalle det intellektuell underholdning, men med en brodd som river litt i deg og lar deg oppleve noe fra en helt annen vinkel.

Hvordan var dokumentarmiljøet i Litauen for tjue år siden sammenlignet med nå? Kommer det flere dokumentarfilmer fra litauiske filmskapere, og har appetitten endret seg?

Den gangen var de fleste temaene vi prøvde å programmere svært utfordrende, og definitivt ikke mainstream. Vi åpnet festivalen en gang med en film om et pride-arrangement i Jerusalem, og for sytten–atten år siden var LHBT-rettigheter et ekstremt betent tema i det litauiske samfunnet.

Litauiske dokumentarfilmskapere unngikk generelt sosiale og politiske spørsmål helt. Tradisjonen her var svært poetisk og filosofisk: portretter av enkeltpersoner, der man iakttok uten egentlig å vise standpunkt eller holdning. Det gjorde oss til en ganske uvanlig festival i dokumentarmiljøet. Men det har endret seg. Den nyere generasjonen begynner virkelig å reflektere over samfunnet og de store spørsmålene, så litauisk dokumentarfilm er blitt litt mer politisk, noe vi ærlig talt er glade for. Samtidig holder den fast ved de poetiske og filosofiske kvalitetene fra den gamle skolen.

Hvordan var reaksjonene i begynnelsen, fra publikum og fra myndighetene, da dere satte disse ubehagelige samtalene på dagsordenen? Har festivalen noen gang møtt reell motstand?

Den gangen var tilbudet av dokumentarfilmer langt mer begrenset enn nå. Det fantes ingen plattformer, ingenting egentlig. Du kunne bare se disse filmene på en håndfull festivaler rundt om i verden. Så vi var ferske, og mange ble fascinert av programmet.

Men det kom definitivt også motreaksjoner. Jeg husker protester i lokalene, særlig når vi viste visse filmer om LHBT-spørsmål. Ikke direkte sammenstøt, men demonstranter i salen som åpent sa seg uenige med oss. Og de første kampanjene våre var svært rettet mot politiske menneskerettighetsspørsmål snarere enn filmens kunstneriske side, så de vakte mye oppmerksomhet og motstand. Det var intenst. Med årene har vi kanskje flyttet oss litt mer mot filmen, mot det kunstneriske, men menneskerettighetene er fortsatt kjernen i festivalens identitet.

de yngre filmskaperne er definitivt langt mer opptatt av de politiske realitetene rundt seg.

Dere har en liten litauisk seksjon, studentkonkurransen, med et par filmer. Hvilke temaer merker du at de lokale filmskaperne, særlig de yngre, virkelig vil grave i?

Det lages ikke så mange dokumentarfilmer i Litauen. Det er et ganske lite miljø. Men jeg vil si at de yngre filmskaperne er definitivt langt mer opptatt av de politiske realitetene rundt seg. Jeg kjenner for eksempel til minst et par filmer som fortsatt er under produksjon om migrasjonskrisen på grensen vår, den som ble trappet opp av Lukasjenko-regimet i Belarus, og hvor det også skjedde mange brudd på menneskerettighetene. En av dem er December; den er hovedsakelig polsk, med en litauisk medprodusent, og handler om denne grensekrisen. De yngre har også vist interesse for miljø og natur, men da behandlet på en litt mer politisk måte.

Når kom dere med interaktivt program, og hvordan er det å kuratere slike prosjekter sammenlignet med filmer?

Det er kollegaen min Juditas hjertebarn; det var hun som innførte det. For en liten festival som vår er programmeringen en stor utfordring; den er ressurskrevende og tar mye arbeid. Men det jeg setter pris på, er at kollegene mine virkelig prøver å gjøre det til en opplevelse for tilskueren. De finner ikke bare et rom og setter fram noen VR-briller. De bygger et fint, engasjerende miljø, og vi holder det i egne lokaler, adskilt fra hovedfestivalen, slik at man kan komme og bruke to–tre timer der, utforske de ulike verkene, prøve dem ut og la seg oppsluke av hele miljøet, ikke bare enkeltverkene. Og i år er det ærlig talt et av de beste utvalgene vi har hatt. Noe som In Pursuit of Repetitive Beats er langt og komplekst, veldig vanskelig å sette opp ordentlig, så vi er stolte av det teamet har fått til.

Nå virker det som om det finnes menneskerettighetsspørsmål overalt, men de blir også viklet inn i dagens ideologiske stammetenkning, slik at definisjonen nesten blir subjektiv for den som definerer. Jeg skal ikke be deg definere menneskerettigheter, men hvordan sørger du for et helhetlig program, slik at dere ikke læner dere for tungt på ett tema eller ett sted?

Det er et utrolig vanskelig spørsmål. Sannsynligvis et av de vanskeligste man kan stille en programmerer på en festival som denne. For, som du sier, hvordan bestemmer du hvilke temaer, hvilke spørsmål og hvilke situasjoner som fortjener oppmerksomhet når du ser på verdens tilstand nå, og ser røde flagg overalt?

I år handlet de fleste samtalene våre faktisk om filmens virkning, om en film virkelig kan utgjøre en forskjell. Vi prøvde å finne tilfeller der en dokumentarfilm gjorde det. Det handlet altså mindre om å jakte på en tematisk balanse og mer om å dykke dypere ned i dokumentarfilmens virkning som form og som kommunikasjonsmåte. Vi har til og med en person i programteamet som har ansvar for virkningsarbeidet og for å måle virkningen. Vi kjører fokusgrupper for å se om en bestemt film har påvirket publikum på den ene eller andre måten. Dit gikk mesteparten av oppmerksomheten vår i år, i stedet for å krysse av for bestemte temaer eller regioner.

Vi kaller Inconvenient Films et av de mest tilgjengelige kulturarrangementene i landet.

Dette henger sammen med en frustrasjon jeg selv har, og som rekker langt utenfor dokumentarfilmen og inn i mediekulturen for øvrig. Man trekker seg tilbake til tryggheten i stadig bekreftelse. Du ser det i hvordan en sosial medie-strøm blir kuratert: du klikker på én ting, og får det samme servert i en uke. I dokumentarverdenen har det vært sjeldent, på mine reiser, å finne arrangementer som gir plass til genuint motstridende synspunkter, delvis fordi bransjen og portvaktene lener seg mot mainstream-venstresiden. Hva er festivalens tilnærming for å holde miljøet åpent, slik at det kan oppstå ekte debatt?

For oss skjer det på nivå med hvert enkelt panel. Når vi mener en film eller et tema må diskuteres, prøver vi hardt å finne riktig balanse i panelet, kjønnsbalansen, bredden i synspunkter. For ganske ofte er det slik at hvis du samler folk i et panel som alle er enige med hverandre, snakker du i bunn og grunn til et speil, og det blir sjelden særlig berikende. Så vi leter etter ulike vinkler, ulike syn og ulike erfaringer blant panelistene for å gjøre debatten mer interessant for et bredere publikum enn bare menneskerettighetsaktivister eller én politisk gruppe. Og hvert sidearrangement må svare på ett enkelt spørsmål for oss: Hva er hensikten med det, hvorfor trenger vi det? Når du har svart på det, ser du at det må by på en reell motstemme for å være berikende.

Hva ved festivalen i 2026 gleder du deg mest til?

Et par ting! Den ene har jeg alt vært inne på: virkningen, å gå dypere inn i hva dokumentarfilmer og medier faktisk gjør. Den andre er tilgjengelighet. Vi kaller Inconvenient Films et av de mest tilgjengelige kulturarrangementene i landet. I år, for eksempel, skjer åpningen på mange steder over hele Litauen samtidig. Vi gjør det som en slags visningsfest, strømmet på biblioteker over hele landet, slik at i praksis hvem som helst kan delta. Hvis det er et deltakende bibliotek i nærheten av deg, kan du bare gå dit og være med. For denne tjuende festivalen er virkning og tilgjengelighet til kultur og dokumentarfilm egentlig hovedtemaene. På en måte oppsummerer det alt vi har forsøkt å gjøre: å nå så mange publikumsgrupper over hele landet som mulig. Ikke alltid snakke til den samme boblen i storbyen, men gjøre det så åpent som mulig.