Noor Abed ble født i Palestina i 1988 og lever og arbeider mellom Ramallah og Amsterdam. Hun er en tverrfaglig kunstner – praksisen hennes strekker seg over film, performance og installasjon. Hun har etablert seg som en av de mest overbevisende og originale stemmene i samtidskunsten i dag.

Abeds utdanning er formet av uvanlig mange ulike institusjonelle og intellektuelle miljøer. Hun gikk på Whitney Independent Study Program i New York (2015–16) og Home Workspace Program ved Ashkal Alwan i Beirut (2016–17), to av de mest krevende kritiske programmene for kunstnere som arbeider utenfor den etablerte kunstverdenen.

Abed var senere assisterende kurator for Documenta 15, den banebrytende utgaven kuratert av kunstnerkollektivet ruangrupa, som satte kollektive og lokalsamfunnsbaserte praksiser i sentrum av samtidskunsten. Hun var også gjestekunstner ved Rijksakademie i Amsterdam fra 2022 til 2024. For to år siden ga Occasional Papers ut boken hennes Stars at Midday.

Arbeidene hennes ligger tett opp til det den palestinske intellektuelle Edward Said beskrev som kampen for «tillatelse til å fortelle». Det er en tilstand der retten til å fortelle sin egen historie stadig må hevdes på nytt, ofte mot diskursive skranker som bestemmer hva Palestina er, hvordan det kan sees og hvordan det kan oppleves. Innenfor denne rammen slutter filmene hennes å fungere som et medium for representasjon og blir i stedet et sted der fortellinger blir til.

Tilskueren møter flere filmiske lag som lar seg umulig redusere til én tolkning. Arbeidene hennes kan leses i forlengelse av det Frantz Fanon kaller en «kamplitteratur» – de gir uttrykk for undertrykte erfaringer og former samtidig den kollektive bevisstheten.

Filmenes politiske kraft ligger i at de skaper et rom der det som er utradert, undertrykt eller marginalisert, kan dukke opp igjen.

Motstand ikke som opposisjon, men i repetisjonene.

Palestinsk folklore og muntlig tradisjon

Kjernen i praksisen hennes er et engasjement i palestinsk folklore og muntlig tradisjon – ikke som en arv som skal bevares eller sørges over, men som levende materiale som skal aktiveres, vris på og gjøres fremmed. Filmene hennes henter ofte stoff fra folkeeventyr: fortellinger om vannbrønner, felles ritualer og kvinner som sørger, synger og beveger seg sammen over et landskap som selv er en form for minne.

Hun arbeider med lokale palestinere som medskapere snarere enn som motiver, og filmer på Super-8 og 16 mm film, hvis taktile korn og fysiske materialitet står i skarp kontrast til de rene, distanserende overflatene i digital bildeproduksjon. Som hun en gang sa: «For meg er filmskaping noe som skjer i fellesskap; det må være knyttet til landet og menneskene. Det trengs en hel landsby for å lage en film.»

Å se en av filmene hennes er å møte noe som motstår enkel kategorisering – ikke helt kino, ikke helt dokumentar med performance, men noe merkeligere og mer krevende enn begge deler.

Praksisen hennes undersøker individenes imaginære forhold og skaper situasjoner der sosiale muligheter både blir prøvd ut og framført.

Abed finner motstanden ikke i opposisjon, men i repetisjon. Kroppens langsomme, iherdige tilbakevending til de samme gestene, de samme sangene, den samme jorda. Bevegelse som motstand. Men filmene hennes dokumenterer ikke motstand så mye som de iscenesetter den, og behandler den kollektive bevegelsen til mennesker som samles for å framføre, øve eller minnes, som en form for politisk overlevelse.

Utstilling med filmer

Filmene lar seg ikke lett forklare – uten voice-over eller vanlig kontekst insisterer de i stedet på et sanselig møte som legger hele oppmerksomhetens byrde på tilskueren. La oss se nærmere på tre filmer hun har laget, vist på utstillingen Cineography of a Landscape her på Subversive Film Festival i Zagreb i Kroatia.

Først den nyeste, A Night We Held Between (2024), en 30 minutter lang 16 mm-film som vant e-flux Film Award. Filmen beveger seg gjennom huler, underjordiske ganger og uthuggede klippeformasjoner, og bruker lyd, bevegelse og et opptak fra lydarkivet til Popular Art Centre Palestine for å bygge historien som en kollektiv, forestilt nåtid.

I det golde landskapet utgjør en gruppe mennesker, esler, huler, brønner og lys som trenger inn i mørket, ikke noe eksotisk bilde av ‘Orienten’. De trer i stedet, slik det blir fortalt på festivalen, i spenning til en lang historie av orientalistiske og koloniale blikk som har forestilt seg Palestina – og Midtøsten mer allment – som et rom for begjær, erobring, fruktbarhet og patriarkalsk eiendomsrett.

A Night We Held Between tar utgangspunkt i «Song for The Fighters», funnet i lydarkivet til Popular Art Centre Palestine. Gjennom sangens lag, i en labyrint av lyder og steder, frambringer filmen historien som en permanent nåtid, en kollektiv og forestilt handling. Filmen er spilt inn på eldgamle steder i Palestina – huler, uthuggede hull, underjordiske ganger og ville daler. Landet blir filmens hovedperson. Scenene fletter sammen ritualer og fortellinger om fellesskap og motstand med hverdagslige skildringer av det sosiale livet i Palestina.

Stikkord, stikkord

Da jeg setter meg ned med den palestinske kunstneren Noor Abed på festivalen, møter jeg en kvinne med intenst blikk, rolige øyne og et oppdrag: å uttrykke kunsten sin. Hun er her i Zagreb på Subversive-festivalen. Men Abed bor mesteparten av tiden i Palestina – der, som vi vet, men ikke selv opplever, mennesker blir drept hver dag.

Siden Abed er både filmskaper og kunstner, bestemte jeg meg for å gjøre et intervju, eller en samtale, gjennom stikkord – ord inspirert av de tre filmene i utstillingen og av rollen hennes som palestiner. Jeg sier et stikkord, og så svarer hun raskt med det første som faller henne inn:

La oss begynne med ordet «analog».

– Åtte millimeter. Eller seksten millimeter. Begrensninger, men begrensninger som får deg til å vokse. Eller som får deg til å finne løsninger. Knapphet og det hellige på samme tid. Og at du ikke har nok å arbeide med. Du må alltid finne øyeblikket. «Analog» handler kanskje om øving for meg, å øve på settet, glemme kameraet, bare klipp. Fragmenter: du må la filmen gå, og det ene former det neste.

Andre ord: «landskap» og «fellesskap»?

– Eie. Landskapet er hovedpersonen min. Det er protagonisten. Jordas sjel. Det usynlige og det synlige, det skjulte, det som ligger under bakken. Like mye som skjønnheten i forgrunnen. Lag på lag av blod. Motstand og historier som har gått over landskapet, som har båret så mye. Det er en øvelse i å berøre dette landskapet. Det er dette film er for meg.

Du har kropper i forgrunnen, på bakken eller inne i denne hulen. Hva med «kroppen»?

– Kroppen følger landskapet. All bevegelse svarer på bestemte landskap. Landskapet er protagonisten; det kommer først. Så svarer kroppen på det, kommer ut av det eller berører det på nytt. Den beveger seg med det. All bevegelse er koreografert innenfor dette landskapet.

«Hullene» i bakken, i landskapet, eller en «passasje».

– Portaler, med andre ord.

Så: «myte». Den finnes overalt i filmene dine.

Myte er en offentlig fantasi, en felles fantasi. Det magiske i hverdagen. Drømmer, alle offentlige, alle felles, felles tro. Her ligger styrken, når det er et ritual eller en tro.

Det kollektive

Med myte og ritual får du her en kontrast til den vanlige, mer eksplisitte måten å lage film på. Det er ikke så eksplisitt, men det vekker følelser, det bærer på noe, en slags motstand, en slags «språk»?

– Men er det språket mitt?

Jeg leter etter motivasjonen bak uttrykkene …

– Jeg vil gjøre hverdagslige bevegelser om til en slags rituell følelse. Som i dokumentarfilmer, der bildene skal tas for pålydende. Det er en øvelse i representasjon og formasjoner. For meg handler alt om hvordan vi kan berøre en følelse. Og alle disse ritualene er fulle av kollektive følelser. Gjennom kollektiv bevegelse og lyd, noen ganger gjennom ritualer. Enten det er et slag mot bakken eller en syngende stemme, skaper det mange følelser og bånd når det gjøres sammen. I det usynlige riket imellom vekkes følelser gjennom synkroniseringen av kropper og stemmer. Det er her jeg prøver å berøre noe. Og for hver film prøver jeg mer – selv om jeg ikke kan si at jeg har kommet dit ennå.

Den andre jeg vil nevne, Our songs were ready for all wars to come (2021), er en 20 minutter lang koreografert film som åpner med to minutter i mørke og én enkelt kvinnestemme – en bevisst nektelse som setter vilkårene for alt som følger. Filmen vever sammen fortellinger knyttet til forsvinning, sorg og vann, og iscenesetter kvinnekropper i det palestinske landskapet.

Kropper samles, spres og setter seg sammen igjen i en felles rytme, mens rommet ikke bare er en nøytral bakgrunn, men et aktivt element som deltar i dannelsen av relasjoner.

Som det står i Subversive-katalogen, og som det går fram av utstillingen hennes, er de koreograferte scenene inspirert av dokumenterte folkeeventyr fra Palestina. Filmen forsøker å vekke til live latente fortellinger om vannbrønner og deres forbindelse til fellesskapets ritualer om forsvinning, sorg og død. Den undersøker det kritiske potensialet i ‘folklore’ som kunnskapskilde, og dens mulige forbindelse & til alternative sosiale og representasjonelle modeller i Palestina. Og hvordan kan ‘folklore’ og folkelig tradisjon bli et felles frigjøringsverktøy som lar folk velte de dominerende diskursene, ta tilbake historien og landet sitt og skrive om virkeligheten slik de kjenner den?

Kvinnestemmene og kroppene framstår ikke bare som tegn på et såret fellesskap. De skaper fellesskap gjennom framføring: gjennom sang, klage, lyd, repetisjon, berøring, sirkulær bevegelse og overføring av motiver og rytmer.

Et annet begrep er da «lydlandskap», bakgrunnen i en film.

– Det er landskapets mage.

I denne filmen kan jeg bruke stikkordet «sang» – for dypt inne i hulen synger en kvinne.

– Denne sangen laget vi sammen, jeg og musikeren Maya Khaldi, som er sangeren. Den kom ut av omfattende research på folkeeventyr og muntlige historier i Palestina. Den felles, stedsspesifikke kunnskapen i selve folkeeventyrene inspirerte meg. I folkeeventyrene kaller vi tingene ved navn. Selv om det er en stein, selv om det er et fjell. Det finnes alltid et navn på alt. Folk kjenner landene sine. I denne filmen ville vi skrive en sang for akkurat dette stedet. Vi samlet setninger og ord fra ulike folkeeventyr og skrev sangen. Maya sang den som en klagesang – en tradisjonell måte å sørge og synge for våre kjære som er gått bort.

Kjønnsbevisst perspektiv

Inspirert av Homers Odysseen undersøker hennes tredje film, Penelope, hvilken rolle og relevans mytologien har for samtiden og for det kollektive imaginære. Filmen ble spilt inn i Palestina i 2014 og gjenskaper Penelope som en ensom kvinnskikkelse som vever et teppe av døde fisk. Gjennom en uavbrutt sying vender hun tilbake til et minne og framkaller en gripende meditasjon over fordrivelse og berøvelse. Verket forsøker å speile en annen virkelighet enn den historien byr på. Her kan myten sees som en kollektiv drøm og en offentlig fantasi.

Et kjønnsbevisst perspektiv, som postkolonial feminisme, gir uttrykk for erfaringer som forblir utenfor dominerende koloniale eller patriarkalske strukturer. I Abeds filmer blir dette tydelig i måten kvinnekroppene trer inn i bildet på, i hvordan de er kledd og hvordan de opptrer.

Slik det står i festivalkatalogen: «En postkolonial feministisk lesning av palestinsk kultur antyder at nasjonen ofte forestilles som et fellesskap av fødsel, tilhørighet og opphav. Selve etymologien til ordet ‘nasjon’, som stammer fra latinske natio og betyr fødsel, folk, stamme eller opphav – avledet av verbet nasci, ‘å bli født’ – peker mot en forestilling som hviler på felles opphav. Nasjonen er innskrevet i en symbolsk orden av familie, morskap og fruktbarhet. I det arabiske uttrykket al-watan al-umm, hjemlandet som mor, blir denne assosiasjonen enda tydeligere: landet forestilles som kilde, kropp, opphav, beskyttelse og tilbakevending.»

Det er denne «lengselen», men også «ventingen». I filmen din Penelope, om å sy fisk sammen, å vente og vente.

– Men det er en aktiv venting. Hun syr. Hun utfører en uavbrutt handling gjennom hele filmen – en slags aktiv venting.

Hun har alle fiskene på kroppen – og beveger seg rundt ute på kanten der?

– Den filmen ble laget for tolv år siden – bare for å understreke at jeg var et annet menneske da. Men den gangen ville den bevegelsen fange denne følelsen, før døden til – særlig fisk – men også døden til en ånd eller en kroppslig skapning. Det finnes et subtilt rom, eller en varighet, når sjelen forlater kroppen. Fisk flakser og skjelver så intenst, som om de kunngjør avskjeden. Jeg tror det var det jeg siktet mot.

«De må gå utenfor skillet mellom offer og ikke-offer.»

Tap og død

Hva med «tap»? I Palestina mister folk sine kjære.

– Ja, dette leder meg til ‘døden’. Og den daglige døden. Døden som er rundt oss. Du kjenner den i lufta. Og alle sjelene som har dødd urettferdig. Jeg spør meg alltid hvor de blir av. De er overalt rundt oss. Så det er en måte å arbeide med dem på, å lytte til dem og fortsette det de begynte på. Disse sjelene er kameratene våre. Tapet av dem forteller oss fortsatt hva vi skal gjøre.

Hva med ordet «virkning»? Konsekvensene av å se filmene dine: hva kan du oppnå med den motstanden du driver? Når den ut til en bredere krets av mennesker?

– Vi må tenke over hva slags bilder vi lager, og hvorfor. Særlig i Palestina, som er et av de mest dokumenterte stedene og folkene. Vi er sterkt dokumentert, så før hvert opptak sjekker jeg med meg selv. Må jeg ta dette bildet? Så dette er en øvelse. Hva som kommer med i den endelige versjonen, og hva som ikke gjør det. Jeg mener vi trenger filmer og bilder som går lenger enn ren representasjon.

– Og de må gå utenfor skillet mellom offer og ikke-offer. Ja, bildene må motstå den koloniale representasjonshistorien som er påtvunget oss. Og de må puste inn en ny fantasi, en ny politisk fantasi, for å åpne opp. Slik kan de virke på alle som mottar dem. Hvordan kan vi åpne fantasien for nye muligheter? Den sionistiske okkupasjonen gjør muligheter umulige hver eneste dag. Okkupasjonen forteller deg stadig at det ikke finnes noen framtid, at det ikke finnes noen muligheter. De gjør det i hverdagen i Palestina, til og med på reklameplakater.

– Det skjer også i de direkte militære handlingene. Hvis det er noe vi kan gjøre, eller det minste vi kan gjøre, er det å åpne opp for hva slags fantasi som er mulig. Det handler ikke bare om å dokumentere; det må løftes til en annen dimensjon også.

«7. oktober, begynnelsen på vår frigjøring»

Jeg vil flytte fokuset over på Palestina utenfor filmene hennes, siden hun bor der og vet hva som skjer innenfra. Så, tre begreper til om situasjonen i Palestina i dag.

Hva med «straffefrihet» og «folkemord»?

– Den fascistiske holdningen ruger over verden i dag. Jeg tror vi må erkjenne at folkemord bare er et toppunkt i en lang historie med direkte militær okkupasjon og kolonihistorie.

– Og folkemordet blir et helt tydelig toppunkt på den linjen. Vi sprenger alle historiens grenser. Men det er en modell som ble født på en grunn som allerede var gjort klar for at et folkemord kunne begynne. Og vi er alle medskyldige i det – Europa, USA, de arabiske landene la grunnen for at et slikt øyeblikk kunne oppstå. Vi må tenke over det. Hvordan kan vi rokke ved grunnen før de er klare for at ting skal skje?

– Ja, hvordan kan vi skape et brudd? Det er dette motstand er, hvis vi snakker om å være antikolonial som daglig praksis – å frigjøre oss selv fra slike medskyldigheter rundt oss. Og det kan begynne med de minste tingene i hverdagen din.

Hva med «7. oktober»?

– Skal du publisere alt dette om meg?

Ja, jeg synes synspunktene dine er ekstremt interessante.

– Du skjønner hva jeg mener. Hvis det var skrevet ned, ville jeg tenkt mer over hvert ord jeg sier.

Ja, men prøv å svare.

– En ny fantasi for Palestina, 7. oktober. Mulighet.

Hvis vi snakker om de neste ti årene, hva ser du da?

– 7. oktober er begynnelsen på vår frigjøring. Det er begynnelsen på slutten for den sionistiske enheten. Dette kan ta år, men ingenting blir som det var før 7. oktober. Og det vil jeg tro på.