Klaustrofobiske dashcam-opptak av en bil som følger etter et mistenkelig kjøretøy setter tonen i Laura Poitras og Rachel Lauren Muellers urovekkende kortfilm They’re Here, som hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia. Gjennom dette innsnevrede, subjektive perspektivet senker regissørduoen oss ned i den truende virkeligheten i Minneapolis og nabobyene. Der nøster de omhyggelig opp hvordan innbyggerne i Minnesota står imot en invaderende paramilitær styrke, sendt ut av deres egen regjering.

Det er vinteren 2025–2026, og ICE er her. Operation Metro Surge ble beskrevet som «den største håndhevelsesaksjonen mot innvandring som noen gang er gjennomført». Den kan også regnes som en av USAs mest groteske demonstrasjoner av statlig undertrykkelse i nyere tid: rundt 2000 tungt bevæpnede ICE-agenter ble satt inn for å pågripe, internere og ulovlig bortføre nesten 4000 sivile. I offisielle pressemeldinger snakker Donald Trumps utgave av Immigration and Customs Enforcement om «farlige kriminelle illegale fremmede» som skal fjernes fra landet, med alle midler. They’re Here byr oss slu på det motsatte: ICE-bøllene framstilles som den egentlige invaderende, fremmede styrken – med balaklavaer og masker, kledd i tung kroppspanser og bevæpnet til tennene.

Fra Edward Snowden i Citizenfour (2014) og Nan Goldin i All the Beauty and the Bloodshed (2022) til Seymour Hersh i Cover-Up (2025) kartlegger Laura Poitras’ hyllede forfatterskap de berømte (og beryktede) aktivistene som rokker ved makthaverne. I denne kortfilmen har hun slått seg sammen med den oppkommende dokumentarfilmskaperen og prisbelønte journalisten Rachel Lauren Mueller om et thrilleraktig portrett av innbyggere i Minnesota som har organisert seg i opprør mot ICEs okkupasjon av lokalsamfunnet. Hovedpersonen Edén Villa, en vanlig borger som opptrer under pseudonym for å skjerme identiteten sin mot USAs overvåkingsapparat, framstilles som en David midt i kampen mot en Goliat med et budsjett på 70 milliarder dollar.

Selv om filmen er kort, er They’re Here kulminasjonen av Poitras’ samfunnspolitiske og filmatiske opptatthet og en av de beste dokumentarene i årets program for ikke-fiksjon i Venezia. Særlig briljant er måten Poitras og Mueller smelter sammen crowdsourcet opptak, OSINT-datavisualiseringer og materiale fra gaten med skrekkfilmens mise-en-scène. Regneark som teller arresterte innvandrere, satellittkart som viser militærkjøretøyer og skjulte kroppskameraer er de hyperdigitale elementene filmskaperne bruker til å skape en kuslig atmosfære av undertrykkelse og opprør. Som i duoens tidligere arbeider, hver for seg, henter alt dette usynlige systemer av utbytting og undertrykkelse frem i lyset, samtidig som de utforsker hvordan estetikk kan forsterke det presserende i de svært politiske historiene de vil fortelle.

Hugo Emmerzael: I The Pervert’s Guide to Utopias, som også vises i Venezia, hevder filosofen Slavoj Žižek at alle som er imot statlig undertrykkelse, bør være radikale pessimister. Filmen deres viser hvor produktiv pessimisme kan være som organiseringsverktøy i opprøret mot undertrykkelse. Hvordan hadde du det mentalt mens du samlet inn åpne kilder fra sivile på bakken?

Rachel Lauren Mueller: Fra første stund av okkupasjonen var det helt klart for meg at min rolle som journalist, dokumentarist og filmfotograf var å gå ut i gatene og raskt arkivere hva disse menneskene gjorde. Det endrer ikke på at arbeidet med filmen var utrolig krevende. Heldigvis følte jeg meg støttet av Laura, som har lang erfaring med å lage filmer som utfordrer statsmakten.

Laura Poitras: Jeg mener, ICEs budsjett er på over 70 milliarder dollar, og en gjeng frivillige på sykkel skremmer dem ut av byen. Er det pessimisme? Er det motstand? Jeg er ikke helt sikker. Det er i hvert fall politisk motstand i praksis som førte til reell endring. ICE består likevel. Så jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal svare på dette med pessimisme. Faren med den følelsen er at vi bare lener oss tilbake i sofaen og trekker oss unna.

Da dere var vitne til ICEs grusomhet i Minnesota, lærte dere mer om disse menneskene – hvorfor de gikk inn i etaten, og hvordan de er betinget til å bruke makten sin så brutalt?

Rachel Lauren Mueller: Å lære om ICE-agentene var ikke målet med filmen vår, men jeg vet at bonusene er store. Jobben byr også på en fortelling om det å være annerledes, som er lett å gripe fatt i hvis man er misfornøyd med sitt eget liv. Å utforske de spørsmålene var aldri vårt hovedmål.

Laura Poitras: Målet vårt var å nærme oss dette ikke bare som en dokumentar, men som en skrekkfilm. ICE-paramilitærene framstår som monstre: maskerte, anonyme, bevæpnet til tennene med maskingevær og svært villige til å henrette folk. Disse elementene preger språket i denne sjangerfilmen. Det er et godt spørsmål, men andre journalister og filmskapere er bedre i stand til å svare på det. Vår oppgave var å formidle følelsen av hvordan en amerikansk by okkuperes av en paramilitær styrke som bortfører folk i åpent dagslys, helt ustraffet.

Det er en skrekkfilm som handler om skjermer og datavisualisering, blant annet OSINT-plattformer, regneark fra databaser og andre virtuelle grensesnitt. Hvordan bygde dere et visuelt språk for redsel ut av disse digitale miljøene?

Rachel Lauren Mueller: Omtrent halvparten av opptakene våre er crowdsourcet, og de gjenspeiler dermed i høy grad bevegelsen som vokste fram på bakken. Titusenvis av mennesker var involvert – alle uten stram organisering eller hierarki. Oppgaven vår var å finne filmens egentlige bildeutsnitt. Hvis så mange enheter allerede fanger virkeligheten, hva kan kameraet vårt vise som er filmatisk, men likevel sant, uten å ty til det groteske? Det viste seg for eksempel at dashcam-opptakene i starten av filmen allerede var uhyre skremmende i seg selv.

Laura Poitras: Filmfortelling tar ofte utgangspunkt i enkeltmennesket, mens vi også ville formidle hvor enormt omfanget i dette øyeblikket er. Der kom det datavisualiserte kartet av datajournalisten Josh Begley inn. Han laget det av data samlet inn av flyspotteren Nick Benson, som var på flyplassen hver dag for å notere halenumrene på flyene og telle hvor mange mennesker som ble brakt om bord. Et slikt kart viser det enorme omfanget av ICEs operasjoner, noe som bidrar til å formidle klaustrofobien Edén kjenner på bakken når vi klipper tilbake til hennes egen kamp. Det skrekkaktige filmspråket gjør statlig vold, som er blitt alt for normalisert, unormal igjen.

Denne normaliseringen kjennes over hele kloden. Akkurat nå følger Europa med uro med på at Tysklands AfD vinner terreng i valget, i stor grad takket være de ekstreme planene sine om «remigrering». Ser dere på They’re Here som en opplæringsfilm som kan lære resten av verden hvordan man står imot et maktmisbruk som ICE-okkupasjonen?

Laura Poitras: Jeg er opptatt av prosesser og mønstre. Det er mye å lære av å være tett på fellesskap som samler seg slik, og den kunnskapen er nyttig og verdifull i seg selv. Så ja, vi ville at dette skulle være en nyttig film – og ikke bare på filmfestivalene. Vi vil at den skal være et motgift mot passivitet. For ja, vi lever i en tid preget av ekte redsel og autoritarisme. Det som skjer i Tyskland og resten av verden, er skremmende.

ICEs budsjett er på over 70 milliarder dollar, og en gjeng frivillige på sykkel skremmer dem ut av byen.

Det reiser spørsmål om hvor viktige journalistikk og film er i møte med så åpenlys statlig undertrykkelse. Hvilken kraft ser dere fortsatt i foreningen av journalist og dokumentarist?

Rachel Lauren Mueller: Jeg er stolt av å arbeide i et dokumentarisk register som ikke er ren nyhetsjournalistikk, men som likevel er forankret i journalistisk praksis. Det innebærer at man ikke tyr til overdrivelser. Så selv om vi bruker sjangerfilmens rammer, springer alt du ser ut av virkeligheten. Menneskene i filmen sa til og med at vi var de første som sannferdig fanget hvordan denne krisen føles.

Laura Poitras: Vi er kunstnere. Å jobbe med film krever noe annet enn å jobbe som journalist. Detaljer og kunstneriske vurderinger betyr like mye som å få denne presserende filmen ut så raskt som mulig. Film må være relevant når den kommer ut, og fortsette å bety noe i framtiden. Skjer det alltid? Sannsynligvis ikke. Likevel er det fortsatt målet vårt: å oversette materialet til universelle ideer som vil gjenklinge videre. I vårt tilfelle betydde det å formidle denne overveldende følelsen av trussel og redsel.

Filmskapere som dekker historier om voldelig undertrykkelse, kan selv bli mål for volden. Tar dere slike farer med i beregningen når dere tar opp kampen mot ICE med They’re Here?

Rachel Lauren Mueller: Heldigvis er jeg ikke så godt kjent ennå! Jeg kan fortsatt fly under radaren, selv om reportasjene mine for The New York Times om et fengsel for ungdom gjorde mange politikere sinte. Men journalistikk handler om å granske maktsystemer, og det er jeg stolt av å gjøre. Konsekvensene er en uunngåelig del av en jobb jeg tar på meg frivillig. De kan til og med fortelle deg at du gjør det riktig.

Laura Poitras: Særlig hvis staten ikke er fornøyd med deg.

Laura, mange har fått en bedre forståelse av verden gjennom arbeidet ditt, som gjør abstrakte modeller for digital overvåking og kontroll synlige. Hvordan forholder du deg til ansvaret ditt som kunstner som avkoder undertrykkelsens arkitekturer?

Laura Poitras: Det er et utrolig privilegium å kunne gå ut og lage film som drar i virkelighetens vev. Det er ydmykende å dokumentere ekstraordinært modige mennesker som Nan Goldin, Edward Snowden, Julian Assange og Sy Hersh. Innbyggerne i Minnesota i They’re Here er intet unntak. Det er avgjørende å føre et regnskap, å få fastslått at folk gjorde motstand, og at de fant sin egen måte å gjøre det på.

Det reiser det eksistensielle spørsmålet om hvor håpet bor. Hvor henter dere det fra?

Laura Poitras: Vi har snakket med mange på festivalen, og vi lurer på hvorfor vi stadig får det spørsmålet. Mitt håp er at selve filmen er svaret. Selv tror jeg like sterkt på motstand som på film. Jeg tror særlig på kraften som oppstår når man setter de to sammen. Samtidig henter jeg styrke i at helt vanlige mennesker, bare med mobiltelefonene sine, faktisk reiste seg mot denne paramilitære styrken. Vil du kalle det håp? Jeg kaller det motstand.