Sunny Side of the Docs utgave for 2026 åpnet i La Rochelle i dagene rundt sommersolverv, mens Frankrike led under en rekordvarm hetebølge med temperaturer over 40 °C. Forholdene ga arrangementet en nesten surrealistisk stemning: et sammenpresset tredagers marked i voldsom hete, bare måneder etter at framtiden hadde virket usikker.

Men comebacket var også et farvel. Beskjeden om at markedet flytter til Strasbourg i 2027 flyttet oppmerksomheten fra umiddelbar gjenreisning til spørsmål om kontinuitet, styring og offentlig støtte. For daglig leder Aurélie Reman kommer overgangen midt i en bredere nedskjæring av europeisk kulturfinansiering, med særlige følger for produsenter i land med lavere kapasitet. I en samtale med Modern Times Review midtveis i årets utgave ser hun tilbake på hvordan Sunny Side overlevde, på grensene for dagens finansieringssystem, på den uavklarte rollen til Documentary Campus og på behovet for å få plattformer som YouTube til å forhandle på mer rettferdige vilkår med uavhengige dokumentarprodusenter.

©Hugo la Fitte

Nå som du er halvveis i årets utgave: hva har overrasket deg mest?

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en overraskelse, men jeg er veldig lettet over å ha fått dette gjensynet. Jeg gledet meg virkelig til å se miljøet samlet igjen og til å få deres umiddelbare tilbakemeldinger på en utgave vi fikk i havn på bare fem måneder.

Det som går igjen i tilbakemeldingene, er at folk tydelig ser det internasjonale preget ved utgaven. Vi har fortsatt 50 nasjonaliteter til stede, og beslutningstakerne holder høy kvalitet. Vi lovet at de rette partnerne, redaktørene og kjøperne ville komme, og det løftet har vi holdt. Folk er svært takknemlige for det.

Det er kanskje ingen overraskelse, siden vi har jobbet hardt for det, men det er godt å se beviset på stedet.

Jeg er veldig lettet over å ha fått dette gjensynet.

Hvordan har det forkortede tredagersformatet fungert?

Om jeg skal være helt ærlig, med tanke på temperaturen her i La Rochelle, er kanskje tre dager det riktige formatet. Det er over 40 grader, og jeg tror ikke vi noen gang har opplevd noe lignende i Sunny Sides historie i La Rochelle.

Seriøst sett har det hjulpet oss å skjerpe programmet og gi mer plass til selve markedet, til forretningsmøtene i utstillingshallen og til de viktige diskusjonene vi må ta.

Spørsmål om finansiering, støtteordninger og forretningsmodeller er spredt over de tre dagene, med innspill fra både produsenter og distributører. Vi har også presset kringkasterne til å være mer konkrete og rett fram om den digitale omstillingen sin.

Dette er en vanskelig tid for bransjen. Vi visste at miljøet trengte mer tid til debatt og ettertanke. Det er nyttig for en fransk produsent å innse at situasjonen til en brasiliansk produsent på visse punkter kan ligne hennes egen, og at de kanskje kan finne løsninger sammen.

Samlet sett tror jeg tredagersformatet fungerer så lenge det er en god balanse mellom forretningsmøter og tid til refleksjon og dialog. Vi trenger begge deler for å bygge de nye finansieringsmodellene bransjen så sårt trenger.

©Hugo la Fitte

Krisen dokumentarfilmen står i, er tydelig internasjonal. Ingen marked eller territorium ser ut til å gå fri. Etter å ha vært så nær nedleggelse: er Sunny Side nå økonomisk sikret, eller er problemet bare utsatt? Hvordan påvirker Strasbourg dette?

Det var flere faktorer i spill. Noen var organisatoriske, andre hang sammen med den økonomiske modellen for et arrangement som dette.

Det som er sikkert, er at Sunny Side kunne komme tilbake fordi det ikke finnes noe lignende på den internasjonale arenaen. Det finnes ikke noe annet dokumentarmarked av denne typen som ikke er knyttet til en festival. Folk ser det som avgjørende for virksomhetene, prosjektene og de profesjonelle relasjonene sine.

Det andre spørsmålet gjelder det solide økonomiske grunnlaget som trengs for å arrangere noe slikt. Siden nyttår har det vært mange samtaler med ulike regioner i Frankrike. CNC ga et klart løfte om å opprettholde et internasjonalt dokumentarmarked i Frankrike, og det ble holdt konsultasjoner med flere regioner.

Den prosessen gikk omtrent parallelt med at vi forberedte denne utgaven, for målet var kontinuitet. Vi la også opp denne utgaven for å sikre at arrangementet kunne ha en framtid.

Strasbourg samlet flere elementer. Det var byens kulturelle og politiske strategi, at en ny ordfører tiltrådte i mars, og at regionen allerede hadde en sterk delegasjon på Sunny Side. Det var allerede lokal interesse.

Dessuten følger det en internasjonal rekkevidde med å være en europeisk hovedstad. Det sender et viktig signal fra Frankrike til Europa. Det er betryggende. Vi er mye tryggere på det økonomiske grunnlaget som kan gjøre det mulig å gjenoppfinne, tilpasse og åpne opp Sunny Side.

Det finnes ikke noe annet dokumentarmarked av denne typen som ikke er knyttet til en festival.

Du kaller flyttingen et signal til Europa. Dette året har vært spesielt vanskelig på grunn av budsjettkutt, også i mediesektoren. Hva avslører denne krisen om hvordan Europa støtter dokumentarfilm og institusjonene rundt den?

Jeg er optimist av natur, men jeg kan lese tegnene, og de er ikke gode.

Jeg vokste opp og studerte med en sterk tro på europeiske verdier. Vi har nådd et punkt i historien der Europa må svare på noe som ikke bare er en utfordring, men et demokratisk alvor på mange fronter.

Kultur og kreative næringer er fortsatt en form for myk makt. De er trolig blant de beste midlene vi har til å dele demokratiske verdier, støtte et mangfold av stemmer og vise hva som kan vokse fram av et forent Europa.

Jeg kan ikke skjule at jeg er bekymret for dokumentarfilmskaperne, historiefortellerne og plattformer som vår, som er dedikerte og engasjerte i å støtte sektoren.

©Hugo la Fitte

Regjeringer later til å glemme skillet mellom myk og hard makt stadig oftere.

Kameraene våre er våpen, men fredelige våpen. De kan ha reell innvirkning på samfunn og sivilsamfunn.

Som borger, og ikke bare som arrangør, kan jeg ikke skjule hvor bekymret jeg er. Samtidig er det derfor vi har måttet finne løsninger utenfor det eksisterende rammeverket.

Noen filmskapere søker ikke lenger om europeisk støtte – ikke fordi de mener den er irrelevant for historiene sine, men på grunn av den administrative byrden søknadene medfører. Det hersker usikkerhet, og noen ganger uklarhet, rundt enkelte ordninger.

Dette rammer produsentene direkte, og avgjør om en historie i det hele tatt når en skjerm eller et publikum. Uansett hva som bestemmes om budsjettet til AgoraEU, vil det få direkte følger for bransjen vår, og særlig for dokumentarmiljøet.

Kultur og kreative næringer er fortsatt en form for myk makt.

Hvordan påvirker dette europeisk samproduksjon? Kan produksjoner utenfra Europa bli mer nølende til å samarbeide her, slik at det åpner seg rom for andre regioner?

Jeg tror ikke internasjonale produsenter nødvendigvis blir mer nølende, men det avhenger mye av hvilket territorium det gjelder.

Tenk på det som kalles land med lavere kapasitet, blant annet i Sentral- og Øst-Europa. Dokumentarprodusenter i disse landene er ofte mer avhengige av slik støtte. Når de går inn på det internasjonale markedet, bidrar den nasjonale eller europeiske finansieringen de allerede har sikret, til å berolige mulige partnere, enten det er kringkastere eller medprodusenter.

Der begynner den avgjørende delen av prosessen. Samproduksjoner involverer nå mange partnere, og produsentene må jobbe ekstremt hardt for å få dem til.

Å komme til Sunny Side uten noen form for lokal eller europeisk støtte, i hvert fall i utviklingsfasen, ville gjøre det mye vanskeligere å føre effektive samtaler som fører til konkrete resultater.

Alt henger sammen. Som jeg sa i åpningstalen, er vi også en del av dette økosystemet. Vi tilbyr en plattform som bringer folk sammen, og noen ganger hjelper vi dem med å reise hit. Det er en svært konkret form for støtte som Europa ikke bør gi slipp på.

©Hugo la Fitte

Beholder Sunny Side navnet i Strasbourg? Hvilken rolle kan Documentary Campus spille i kommende utgaver?

Samarbeidet med Documentary Campus ble opprettet innenfor rammen av utgaven i 2026. Ingenting var avtalt eller planlagt for framtiden.

Det har vært et interessant samarbeid, og vi må vente til arrangementet er over for å vurdere det og samle inn deltakernes tilbakemeldinger på de nye formatene vi har innført i år.

Noen av formatene oppsto fordi vi hadde så lite tid til å forberede det vanlige programmet. Andre var del av en mer bevisst omstilling. Blant dem var flere samtaler om digital-først-produksjon og hvilken faktisk virkning den har på inntektsstrømmene. Det har vi utviklet sammen med Documentary Campus.

Det er derfor for tidlig å si hvordan Documentary Campus kan bli involvert i framtidige utgaver.

Når det gjelder La Rochelle og Strasbourg, understreket CNC sterkt hvor viktig det er å bevare Sunny Side-ånden i mandagens kunngjøring. Den ånden henger kanskje ikke bare på navnet. Den kommer fra stemningen og fra at arrangementet holdes i menneskelig målestokk, med kanskje 2000 eller 2500 mennesker, men ikke flere.

Det handler om å skape de rette forbindelsene gjennom nøye utformede arrangementer, nettverksbygging og matchmaking. Dette er metoder vi har utviklet over nesten 37 år.

Samtidig må vi erkjenne hvor mye bransjen har endret seg. Forventningene er andre nå. Dette året har vært et vendepunkt, fordi alle måtte trekkes tilbake inn i en felles samtale om økosystemet.

Produsentene skal ikke føle seg alene. Distributørene må beholde evnen til å gjøre jobben sin, blant annet gjennom vindusstrategier. Kringkasterne bør finne tilbake til sitt redaksjonelle oppdrag og ta flere sjanser, selv i omgivelser som i økende grad styres av reklame.

Vi må også se hvordan folk konsumerer innhold i dag, særlig på plattformer som YouTube. YouTube har vært overalt her i La Rochelle.

Den neste utfordringen er å få plattformer som YouTube til forhandlingsbordet, få avtaler på plass og finne ut om de er villige til å investere i originalt dokumentarinnhold.

Vi begynner å se avtaler mellom kringkastere og YouTube. Men er du produsent og innholdet ditt ligger på YouTube uten at du får en krone, er ikke det noen levedyktig eller bærekraftig modell.

Produsentene er åpne for slike muligheter, men de vil også sikre at modellene som utvikles, kommer hele verdikjeden til gode.

©Hugo la Fitte

Har du større tro på dokumentarfilmens framtid, eller er du mer klar over hvor skjør den har blitt?

Jeg har aldri mistet troen på verdien av arbeidet vi gjør på Sunny Side of the Doc.

Vi nærmer oss slutten av en syklus når det gjelder sted, men visjonen Yves Jeanneau hadde for nesten 40 år siden om internasjonal samproduksjon, lever i aller høyeste grad videre.

I den forstand har jeg fortsatt tro. Folk her mener at de står sterkere sammen, og at de kan finne realistiske, konkrete løsninger ved å samles fysisk som miljø, selv om det bare er én gang i året.

Det er kilden til troen min. Samtidig er det fortsatt mange spørsmålstegn. Vi må være svært nøye med hvordan vi kommuniserer de kommende ukene. Vi må overbevise miljøet om at det neste kapittelet ikke bare blir like relevant som det som kom før, men kanskje enda mer relevant.

Det er rom for forandring. Jeg ser det som en mulighet ikke bare for oss som arrangører, men også til å skape noe nytt og annerledes samtidig som vi tar vare på DNA-et som har gjort Sunny Side unikt i så mange år.

Stemningen her har vært avslørende. Alle kom ganske bekymret. De drar kanskje ikke hjem helt optimistiske, men de drar i hvert fall med viten om at de ikke er alene, og at de har felles grunn og felles interesser. Det kan hjelpe folk til å komme videre.

Det har samme virkning på meg personlig.

Jeg har aldri mistet troen på verdien av arbeidet vi gjør på Sunny Side of the Doc.

Jeg tror sterkt på kraften i et skifte av omgivelser

Det er som en føniks. Den kommer tilbake annerledes hver gang.