Den siste er Iran. Hvilken side skal vi stå på?
Store deler av venstresiden, i det meste av verden, går ut i gatene for å forsvare landet. For det israelsk-amerikanske angrepet 28. februar bryter alle folkerettens regler, men først og fremst fordi Iran siden 1979, med sin islam for de undertrykte, som henter like mye fra Koranen som fra Marx og Frantz Fanon, har vært et slags ikon for trass mot USA og vestlig imperialisme. Og likevel er det nå også Iran som iranerne kritiserer. Iran som åpner ild mot demonstranter. Iran som sperrer dissidenter inne i Evin-fengselet. Iran som har offshoreselskaper i Dubai, som landet bomber og hvis moralske forfall det fordømmer, for å omgå sanksjoner. Mojtaba Khamenei, den nye øverste lederen, har eiendeler i London til en verdi av rundt 285 millioner dollar. Hvordan skal vi så klassifisere det?
Iran er sikkert annerledes enn Vesten. Men er det bedre?
Fra Cuba til Gaza
Og det samme gjelder Maduros Venezuela. Chávez’ mislykkede arving. Under hans sosialisme sultet alle. Men hva med opposisjonen? Hva med María Corina Machado? Hun som ga Trump Nobelprisen sin? Hva er venstre, og hva er høyre? Og Ukraina? Med Zelenskyj, men også alle oligarkene? Som ser selv krig som forretning? Eller Cuba. Som alle nå vil forlate. Eller til og med palestinerne. Ja. Kanskje er palestinerne mer enn noen andre heroiske og ekstraordinære, og likevel også fanget mellom Fatah, som stjeler alt, og Hamas, som skyter ned antatte spioner på torgene. De stemte sist i 2006. For tjue år siden. Og Kina? Vår mest fryktede rival? Økonomien blir snart verdens største. Men hva slags økonomi er det? Hva slags modell? Det er ikke kommunisme: det er statskapitalisme. Jack Ma, grunnleggeren av Alibaba, forfekter stolt 996-modellen, som betyr å arbeide fra ni om morgenen til ni om kvelden. Seks dager i uken.
Er dette det globale sør som alternativet skulle ha kommet fra?
Vår frelse?
Hvilken side skal vi stå på?
postkolonialismen var bare en omstrukturering av vestlig dominans.
Det globale sør finnes ikke
Ved første øyekast virker denne boka, skrevet av Sandro Mezzadra, professor i politisk teori ved Universitetet i Bologna, og Brett Neilson, professor i kultur og samfunn ved Western University of Sydney, ikke som noe nytt. Den tar opp spørsmål andre allerede har tatt opp – nemlig nedgangen for amerikansk hegemoni, og hva som kommer etterpå. Men i stedet går den et skritt videre. For etter Gaza tåler vi ikke lenger det som allerede var blitt umulig å fornekte med krigen i Ukraina, og som egentlig hadde vist seg enda tidligere, med covid-19: da Vesten – husker dere? – bestemte seg for ikke å dele vaksinene sine med resten av verden, selv om det hadde langt flere enn det trengte. Forskjellen mellom Vesten og Resten har aldri vært mer skamløs. Kolonialismen tok tross alt aldri slutt: postkolonialismen var bare en omstrukturering av vestlig dominans. Men nå, og det er bokas neste skritt, er det tydelig at dette ikke er en konflikt mellom Vesten og Resten: Resten er ikke en kompakt og dydig Annen som står mot et skyldig Vesten.
Det berømte globale sør finnes ikke.
For eliten i det globale sør er integrert i makt- og kapitalkretsløpene.
De er biter av Vesten innenfor Resten.
Det som har skjedd, er ikke Vestens nedgang, men dets forskyvning.
Og å bygge et alternativ er langt mer komplisert.
USAs unilateralisme
Den mest utbredte analysen er at det etter 1989, etter Berlinmurens fall og slutten på den kalde krigen, fulgte en kort fase med multilateralisme, med FN i en ledende rolle, og at denne multilateralismen etter 11. september, med Afghanistan og Irak, er blitt avløst av en amerikansk unilateralisme som nå, med Trump, ikke bare står utenfor all lov, men også utenfor all kontroll – og at andre land i mellomtiden, som en reaksjon, har rykket stadig mer fram: Kina, Russland, India, Brasil. Europa. Gulfstatene. Utsiktene er med andre ord multipolarisme. Men stemmer det egentlig? Ingen kan riktignok i dag på egen hånd styre og påvirke fordelingen av makt og akkumuleringen av kapital på globalt nivå. Verden har ikke lenger et sentrum og en periferi: den er snarere en lekeplass for krefter i stadig bevegelse, fordi forbindelsen mellom kapital og territorium er brutt. For godt. Og dermed svarer ikke polene bare til stater – de er ikke engang geografiske enheter. Romlige enheter. De har ingen faste grenser. De er ikke avgrenset og selvforsynte. I dag utøver de mest ulike aktører de mest ulike former for makt. Stater, ja; multinasjonale selskaper; et bredt spekter av internasjonale organisasjoner; men også militser, spesielle økonomiske soner, infrastrukturkorridorer, informasjonsnettverk, energistrømmer, reguleringsorganer.
Eller til og med enkeltpersoner.
Elon Musks formue overstiger bruttonasjonalproduktet i 171 av verdens 205 stater.
Og ingen form for proteksjonisme er lenger mulig.
Og i denne sammenhengen er Resten faktisk verken kompakt eller dydig. Linjene for samarbeid og konflikt er ikke lenger rette. Se for eksempel på Kinas datapolitikk. I Kina overvåkes nettet strengt. Det finnes den såkalte Great Firewall: en teknisk og juridisk barriere som skjermer kineserne fra samhandling med utlendinger og skaper en nasjonal database uten sidestykke, uvurderlig for utviklingen av KI. Samtidig er Kina drivkraften bak Digital Silk Road. Prosjektet skal bedre den grenseoverskridende konnektiviteten gjennom store investeringer i undersjøiske kabler, satellittsystemer, programvare og servere. Det er en blanding av geopolitisk ambisjon og teknologisk innovasjon.
Igjen: hvordan skal vi klassifisere det?
Skal vi støtte det eller motsette oss det?
Poenget er ikke lenger å konsentrere seg om styrkeforholdet mellom stater, men om styrkeforholdet mellom klasser innenfor statene, og enda mer på tvers av dem.
Det er ikke Sør mot Nord, Vesten mot Resten: det er vi mot dem.
Verdier trekker grenser.
Alt er tydelig nå, og likevel langt mer utfordrende.
