East Doc Platform er det årlige bindeleddet mellom dokumentarfilm fra Sentral- og Øst-Europa og den internasjonale bransjen. Den femtende utgaven finner sted i Praha 19.–25. mars 2026. Arrangementet er organisert av Institute of Documentary Film og er regionens mest konsentrerte uke for samproduksjon, finansiering og distribusjon, skreddersydd for dokumentarprosjekter fra Sentral- og Øst-Europa. Her møter lokale stemmer og fortellinger det globale dokumentarmiljøet.

Et arbeidsrom

Hana Kulhánková# har tatt over som East Doc Manager, og hun er opptatt av hvordan arbeidet flyter, ikke av den vanlige retorikken om fornyelse. «Fantasien min er svært praktisk rettet mot å organisere neste East Doc Platform i mars 2026», forklarer hun. Hun er skråsikker på at East Doc skal fungere som «et arbeidsrom» der prosjekter «virkelig kan komme videre». Det sanne målet på suksess er etter hennes mening rett og slett hvor nyttig uken viser seg å være for deltakerne.

Tilnærmingen hennes bygger på erfaring fra kulturinstitusjoner, der arrangementer må utformes med hensyn til sikkerhet og likeverdig synlighet. Kulhánková ser denne bakgrunnen som grunnlaget for sine institusjonelle instinkter. «Det perspektivet er formet av årene mine ved One World Human Rights Documentary Film Festival og Prague Pride Festival, festivaler der kultur, politikk og levd erfaring hele tiden krysser hverandre», sier hun. Hun vil ikke verdsette størrelse for størrelsens skyld. «Jeg tenker i mennesker: hvordan filmskaperne tenker, hvordan beslutninger tas og hvordan makt sirkulerer i kulturelle rom», sier hun.

«Klarhet kommer ikke av forenkling»

Matchmaking før møtet

Denne presisjonen kommer tydeligst til uttrykk i matchmakingen, som hun ser som et kjerneansvar for institusjonen. East Doc Market bygger på enkeltmøter for prosjekter i ulike faser, men Kulhánková nekter å se selve møtet som den viktigste verdienheten. «En virkelig verdifull match begynner lenge før selve møtet», hevder hun. Begge sider må forstå hvorfor de møtes, hvilke beslutninger som realistisk er mulige og hvilke forventninger som følger. Hun beskriver forberedelsene som en form for nærlesing: direkte samtaler med filmskaperne om hva som begrenser dem, og ærlige samtaler med gjestene om hva de faktisk kan tilby. Hun peker også på en mindre glamorøs, men helt avgjørende plikt: å være ærlig når det ikke finnes noen match, slik at møtene ikke ender som «høflige samtaler» som ikke fører prosjektet videre.

Kulhánková ønsker at beslutningstakerne skal lytte etter «hvordan filmskaperne tenker, ikke bare hvor flytende de opptrer». Hun nevner «etisk bevissthet, evnen til å reflektere over usikkerhet og ansvar overfor dem man filmer» som former for intelligens som tradisjonelle pitchemiljøer ofte undervurderer. En slik prestasjonsfokusert kultur skjev­fordeler til slutt utvalget og presser filmskaperne til å holde fast ved en rolle som i bunn og grunn står i strid med kreativt arbeid.

Samtidig har den globale filmverdenen en tendens til å sette Sentral- og #Øst-Europa# i bås med «en tilbøyelighet til å se regionen som bakpå eller som semiperiferi, definert hovedsakelig av krise, overgang eller politisk hastverk». Hun utfordrer dette snevre blikket og peker i stedet på regionens evne til «sterk formell ambisjon, humor, intimitet og eksperimentering». Etter hennes syn er dypt lokale historier den beste veien til et globalt publikum. Hun hevder at disse filmskaperne «ikke bare forklarer kontekster» for et utenforstående publikum, men «stiller komplekse, universelle spørsmål gjennom svært spesifikke levde erfaringer forankret i et bestemt sted». Til syvende og sist, mener hun, er det «prosjekter som nekter å forenkle, som begeistrer meg mest».

Denne forpliktelsen til kompleksitet preger også hvordan Kulhánková definerer klarhet. «Klarhet kommer ikke av forenkling, den kommer av god oversettelse», sier hun. Oversettelsen er her både begrepsmessig og språklig, noe som innebærer at plattformer har en pedagogisk rolle. Hun beskriver det som en toveis gate: Plattformen jobber med gjestene for «å utvide hvordan de lytter til og vurderer prosjekter», samtidig som den hjelper filmskaperne med å formulere intensjonene sine uten å presse arbeidet inn i formater det ikke passer i.

Det mest direkte strukturelle perspektivet hennes har sitt utspring i feminismen, som hun ser som et spørsmål om institusjonell utforming snarere enn bare symbolsk synlighet. «For meg handler feminisme i kulturinstitusjoner om struktur», sier hun, og ser på hvem som får mest oppmerksomhet, tillit og nye sjanser.

Hun peker på den virkelige drivkraften for endring: når «tilgangen til ressurser, tid og bransjefolk fordeles mer rettferdig». I et marked er tid og oppmerksomhet de mest verdifulle godene folk har, og de avgjør hvilke prosjekter som får vokse og hvilke som blir jaget fram.

Å forvalte denne tiden er en prioritet. Kulhánková vet at bransjeuker ofte er slitsomme maratonløp, og går derfor inn for å gjøre mer av forarbeidet på nett, slik at tiden på stedet teller. «Intensitet alene skaper ikke verdi», sier hun. Hun vil at arrangementet skal gi «fokus og selvtillit, ikke utmattelse».

«After-Image» og tidens etikk

Temaet for 2026, «After-Image», forsterker denne vektleggingen av varighet og konsekvens. Kulhánková beskriver etterbildet som avtrykket som blir hos seeren etter at filmen er slutt – et følelsesmessig ekko som fører publikum tilbake til minner og ubesvarte spørsmål. Hun ser temaet som en oppfordring til filmskapere om å lage noe som varer. Det flytter fokuset bort fra raske inntrykk og over mot en dypere forbindelse med publikum. Dette skiftet endrer dokumentarens liv, fra den tidlige utviklingen til mottakelsen hos publikum og i bransjen.

Samlet sett setter Kulhánkovás syn innsatsen høyere for hva East Doc Platform kan få til: å skjære gjennom støyen slik at filmskaperne kan finne klarhet gjennom vanskelige valg uten å miste arbeidets hjerte og sjel. I et slikt lys måles et vellykket arrangement ved at det åpner en reell vei for et prosjekt å vokse. Kulhánková måler suksess ut fra hva folk «faktisk går hjem med», ikke bare følelsesmessig, men «praktisk og intellektuelt», og om de føler seg bedre støttet når de er tilbake ved skrivebordet.