I tre tiår har regissøren, filmfotografen og forfatteren Hubert Sauper# (f. 1966) laget dokumentarfilmer for kino. De er rost over hele verden og har flere ganger vunnet priser på festivalene i Venezia, Berlinale og Sundance.
Den østerrikske filmskaperen studerte både fiksjons- og dokumentarfilm fra slutten av 1980-tallet. De første filmene sine filmet han på 16 mm film. Livet og karrieren hans tok en ny retning, forteller han, da han laget sin første film i Afrika. Det var midt på 1990-tallet, og nå fantes det bittesmå håndholdte kameraer. Man kunne lage ‘ekte’ film, som Dogma filmene i Danmark. Han begynte å tenke nytt om hvordan man kan lage film på en minimalistisk måte, med minimalt utstyr: «Det tok lang tid for hver film – for temaene i filmene mine er som regel for store for skoene mine. Emner som globalisme og geopolitikk – store temaer som er nesten umulige å beskrive med mindre man snevrer det inn til en liten gruppe mennesker på et bestemt sted, som en casestudie.»
Siden slutten av 1990-tallet har Sauper kastet over bord nesten alt en ‘kinofilmproduksjon’ vanligvis ser ut til å trenge – ikke flere stativer, ikke kunstig lys, ikke engang et lydteam. Bare det helt nødvendige: et lite, men avansert kamera og en veldig god mikrofon. Og det aller viktigste: god tid til å skrive, tenke, undersøke … også til å møte, treffe og, viktigst av alt, finne personene.
Hva vil han så kalle denne måten å lage film på?
«Jeg liker en replikk fra en god venn, Peter Wintonic#, som sa at dokumentarfilm er informasjonens kunst. For i dag er det overflod av informasjon, vi drukner i den – så det handler om å få mening ut av den, om å skape orden og gjøre denne tsunamien av informasjon tilgjengelig. Om å gjøre den til en mulig opplevelse for folk som ser film for å oppleve verden sammen, samlet i et mørkt rom. Sansene blir mye mer våkne når man sitter sammen enn alene – selv om det er en ganske anakronistisk form i dag.
Tanzania
I dette århundret har Sauper laget tre langfilmer, som sier mye om hva han leter etter, hva han er ute etter. Vi begynner med Darwin’s Nightmare (2004), som har vunnet 50 priser. Filmen handler om hvordan fisket etter niløabbor i #Victoriasjøen# i Tanzania har rammet miljøet og samfunnet. Rovfisken, som har utryddet de opprinnelige artene, selges i europeiske supermarkeder, mens sultne tanzanianske familier må nøye seg med restene. Filmene hans handler typisk om følgene av globaliseringen i utviklingslandene, særlig i Afrika.
Etter filmen ble han i årevis angrepet av regjeringen og presidenten i Tanzania – fordi landets image fikk en ‘sprekk’ av filmen. Men anklagene var også tåpelige, som at filmen skulle hevde at alle kvinner i Tanzania er prostituerte. I en scene i filmen ser man også fattige folk som arbeider med fiskeavfall og fiskeskjeletter – ja, var det virkelig det de spiste? I en annen ser vi våpenhandlere bak i et fly – her antydet filmen mer enn den la frem bevis.
Vi lurer på hvorfor han egentlig måtte forsvare seg den gangen; talte ikke filmen for seg selv?
«Vel, når man jobber med dokumentarfilm, hevder man ikke å eie sannheten, men man hevder å være autentisk. Menneskene i filmen din er ikke skuespillere som leser en tekst. De sier ikke det du som regissør vil at de skal si. De er seg selv.»
«Hvis filmens argument rokker ved et svært mektig trossystem, går den mektige motstanden løs på deg. Det handlet ikke bare om meg, Hubert, men om hele fremtiden min som filmskaper og intellektuell. Men også om livet til menneskene mine. Jeg fikk en dødstrussel. Og viktigst av alt sto livet til menneskene i filmen min på spill. Så det var verdt tre års kamp, der jeg kjempet for fremtiden min, for integriteten min og for at noen av personene i filmen skulle overleve. Jeg måtte evakuere dem ut av landet – og gi dem en start på nye liv. Jeg støtter dem med penger – nå i 20 år.»
«Men jeg snakker egentlig ikke om dette. Det er fordi du spør, og fordi du i går var med på masterclassen min, der jeg for første gang delte dette – vennene mine var der, og niesen min var der. Og jeg er ikke lenger oppslukt av det; det er mer som å ha overlevd kreft eller noe slikt.
Ja, var det verdt det?
«På en måte er jeg beæret, for jeg traff en nerve med filmen ved å gå løs på mektige strukturer. De er nesten et religiøst trossystem – globalismen, handelen, fremskrittet. Og når du treffer, går systemet etter deg.»
«Jeg satte også pris på dette, for mange i filmbransjen lider av det motsatte. De har laget film hele livet, og det ordet ‘impact’ som du tok opp i masterclassen – de forstår det ikke. Men jeg vil ikke påstå at filmen min var god eller dårlig, for det er en helt annen debatt. Virkningen på livet mitt og på alle involverte var derimot veldig sterk. Den preget hele meg fra da av.»
Hva skjedde med alle disse årene med trøbbel, spør jeg: «Vel, dette er 20 år siden. I dag har vi ordet ‘cancel culture’; for noen århundrer siden het det ‘heksejakt’. Mobben går etter deg. Fysisk sett var reisene mine i Afrika de farligste øyeblikkene jeg noensinne har opplevd. Det finnes alltid grupper av mennesker som kan spise deg levende, som går etter deg. Det skjer relativt ofte i Afrika, og kanskje i Asia. Jeg har sett det med egne øyne: en situasjon på markedet der noen sa: ‘Dette er en tyv!’ Og så kastet rundt 100 mennesker seg over vedkommende og drepte ham, trolig … Dette fenomenet fungerer i dag, som vi alle vet, på nett.»
«I dag har vi ordet ‘cancel culture’; for noen århundrer siden het det ‘heksejakt’.»
«Men for 20 år siden var det helt nytt. Jeg var det direkte målet for en svært godt finansiert kampanje på internett – i 2006, da internett ennå ikke var særlig utviklet. Den tanzanianske regjeringen opprettet nettsider, saboterte Gmail-kontoen min, opprettet Gmail-adresser i mitt navn og truet andre i mitt navn – som en falsk Hubert Sauper. Det var svært avansert. De laget også photoshoppede bilder av meg og bin Laden som perfekte venner, og så videre. For alle som kan tenke og lese, er slikt latterlig. Men når det utløser forfølgelse av noen du vil beskytte, og kanskje slutten på et menneskeliv – fordi folk flest rett og slett ikke forstår bakgrunnen – da er det svært effektivt.»
«Jeg kjempet ikke bare for en følelse av hevn. Det er helt likegyldig for meg hva den tanzanianske regjeringen mener om meg – men det er som når mafiaen går etter barna til en advokat som bekjemper mafiaen. Og det var, om jeg kan si det slik, barna mine som sto på spill her.»
En av personene i Darwin’s Nightmare var en vakt, som senere ble pålagt å si virkelig stygge ting om Sauper, blant annet at han ville se ham i en elektrisk stol: «Vel, han fikk ikke bare beskjed, han ble tvunget. Denne personen i filmen min var bare seg selv og snakket om sin egen situasjon, om å være tidligere soldat, å være fattig og uten utdanning. Ikke noe nytt. Men han leste fra en avis som skrev om våpenhandel, så han ble anklaget for å legge skylden på regjeringen for dette.
«Dette rørte ved makten, for i enhver uslåelig makt finnes det alltid en sprekk der lyset slipper inn, en kant der du kan sparke til dinosauren. Men hvis dinosauren våkner … »
Kan man ikke si, når man ser filmen i dag, at reaksjonen fra presidenten i Tanzania var sterkt overdrevet, en overreaksjon?
«For 20 år siden forsto de fleste regjeringer i verden at et land også er en merkevare. Slik Kenya og Frankrike er det. Og Tanzania bygde fortellingen sin på denne nykoloniale safarifolkloren. Kilimanjaro, sjiraffene – og glade hvite folk med store kameraer som betaler masse penger for å ta bilde av svarte mennesker som danser rundt bålet. Eller strendene på Zanzibar. Alt dette ble viktig for regjeringen. Det var milliarder av dollar verdt. Og så dukker det opp en fyr med et lite kamera som heter Hubert – som ikke viser masaiene som danser rundt bålet, ikke Kilimanjaro, men prostituerte og russiske piloter som flyr inn kalasjnikover. Det var en fornærmelse mot merkevaren deres. De mente også at merkevaren Tanzania sto på spill når en film ble nominert til Oscar.»
«Hadde jeg vært der fysisk, hadde jeg ikke vært i live lenger. Det er klart. Jeg kjenner for eksempel aktivister for masaienes rettigheter som er ofre for svært brutal etnisk rensing – noen kaller det et folkemord på masaiene. Turistene og en ung mann fra New Zealand, som undersøkte dette og hadde en stor dossier om hvordan masaiene har det i Øst-Afrika, ble forfulgt – plutselig havnet han i en bilulykke i Nairobi og ble funnet død. Han hadde fortsatt pengene på seg, men datamaskinen med filene var borte. Jeg kunne lett vært den fyren.»
«Men da Oscar-nominasjonen var et faktum og filmen allerede hadde vært ute i verden i to år, var jeg selvsagt ikke lenger i Tanzania. Jeg dro til Paris – og så begynte jeg å gjemme meg på gården min.»
Jeg lurer på om Sauper fikk politibeskyttelse: «Jeg meldte fra til politiet og til advokatene mine. Men hvordan kan man reagere? Jeg har fått mange dødstrusler, mest tilslørte eller direkte på den tanzanianske nettsiden. Det var frekt, grovt og så morsomt …»
Å dele
Tilbake til spørsmålet om motivasjon og fattigdom. Rundt Victoriasjøen led folk fordi fiskemulighetene var blitt redusert av en manipulering utenfra. Er det en virkning han vil oppnå, noe personlig?
«Hør her, er du far, handler du som menneske. Og helt siden du ble født, har vi alle prøvd å finne ut hva i helvete dette egentlig handler om. Vi kommer aldri til å forstå verden fullt ut, men vi prøver hele tiden å finne ut mer om den. Hver dag opplever vi noe nytt. Og hver dag har vi nye spørsmål og tror vi finner ut av noe. Men det vi alle også vil, hver og en av oss, er å dele tankene våre, dele spørsmålene våre og dele lidenskapen og fascinasjonen vår. Ikke sant? Så som filmskaper, eller som skribent som deg, gjør du akkurat det samme – bare med et annet medium. Jeg stiller meg selv spørsmål som en million mennesker kan dele gjennom filmene mine. Jeg har mine traumer, mine redsler, mine håp. Og jeg kan formulere det som film – et stort privilegium.»
«Men tilbake til spørsmålet ditt om fattigdom. Jeg er veldig opptatt av fattige mennesker, men ikke fordi de er fattige. Jeg er interessert i sammenhengen og situasjonen noen befinner seg i – bakgrunnen, og hvordan de evige, uendelige dominobrikkene faller. Hvorfor sitter jeg for eksempel her sammen med deg akkurat nå, i denne gamle osmanske bygningen et sted på Balkan? Det er en million fakta som har ført til det. Men du og jeg kunne de neste 20 minuttene sett tilbake: Hvordan møtte jeg denne fyren, hva vet jeg – og da ville det blitt en helt ny historie. Ikke sant? Kanskje ikke viktig, men kanskje noe det er verdt å dele. Det er jo det vi gjør. Jeg er ikke interessert i fattige mennesker, men i mennesker – enten de er fattige eller ikke – og i hva som er sammenhengen deres.»
Men igjen lurer vi på om han blir berørt når han møter virkelig fattigdom: «Vel, man kan reagere. Men det mest skremmende er når du kommer dit og tenker ‘dette er forferdelig’. Og så sier noen: ‘Jeg har det bedre nå enn før.’ De sier: ‘Jeg var fattig bonde, nå har jeg jobb.’»
Men så møtte du denne rike mannen, fabrikkeieren: «Vel, det samme. Han så på seg selv som en velgjører, som en flott fyr som ga arbeid til alle. Og han hadde rett.»
«Du har kanskje merket at jeg ikke nødvendigvis filmer folk under dårlige kår. Jeg filmer folk i bestemte situasjoner sammen med andre, likegyldige, der livene og situasjonene deres krysser hverandre på ett sted og i ett øyeblikk. For eksempel de tidligere sovjetiske pilotene med en ung kvinne på 18 i en bar i Tanzania. Hvordan havnet hun der? Og hvordan havnet denne kraftig overvektige fyren fra Kyiv der? Hva har de til felles? Dette idiotiske fiskeopplegget: En dum fyr satte den ut med én bøtte en natt. Én ettermiddag. Som forskeren sier. Og så ble det denne tsunamien av fisk.»
«Og det førte disse to menneskene sammen. Så en kvinne kan selge kroppen sin. På den andre siden – hvor fattige er disse barna? Og noen som oppfører seg som Mor Teresa (hun var faktisk herfra, fra Skopje) og sier at vi må sende penger – det er skremmende dritt for meg, skjønner du? Men for meg, altså, det er veldig fint at folk gjør det, men jeg gjør det ikke. Jeg holder ikke moralpreken for fattige mennesker.»
Per 2025 opplever Sudan den største humanitære krisen på planeten. Flere dør av sult enn i Gaza.
Sudan
Sauper dro også til Sudan for neste film, We Come as Friends (2014). Idet krigsherjede #Sør-Sudan# erklærer seg uavhengig av #Nord-Sudan# og dets brutale president Omar al-Bashir, kommer et lite, hjemmebygd propellfly susende inn fra Frankrike. Det flys av den skarpøyde dokumentaristen Hubert Sauper, som leter etter historier i et land som sitter fast i fortiden, men styrer mot en apokalyptisk fremtid. En moderne odyssé inn i hjertet av Afrika, i et historisk øyeblikk i kontinentets største land. Sauper undersøker hvordan kolonialisme, krig og forretninger bidrar til utnyttelsen av Sør-Sudan. Et portrett av Sudan som et land hjemsøkt av egoistiske nykolonialistiske utenforstående.
Denne filmen kom ti år senere. Sauper dro til et krigsherjet land. Hvorfor drar han sørover igjen, fra den franske gården sin til dette mer risikable landet?
«Vel. En svært machiavellistisk holdning har formet europeisk og afrikansk historie de siste to århundrene, og det handler ikke bare om imperialisme, som du spør om. Det er en metode for å splitte og herske. Afrika ble delt opp i 50 ulike biter kalt nye nasjoner, utelukkende av europeiske makter. Da jeg i mange år planla en film om nykolonialisme, spurte jeg meg selv: Hvor er toppen? Selv om den er virksom overalt. Og jeg visste, som alle som leser historie, at det kom til å bli kaos i Sudan med den nye grensen som skulle trekkes midt i ørkenen, der oljefeltene ligger. Du trenger ikke være profet for å se dette. Massemediene og folk flest var mer positive og snakket om en kristen nasjon og at de ‘onde’ muslimene skulle bli igjen i det nordlige Sudan. Dette var fortellingen. Jeg visste at jeg måtte dra dit – der det nok en gang utspiller seg en enorm kollisjon mellom de to supermaktene, Kina og USA, mens de delte Sudan mellom seg.»
«Jeg var helt sikker på at dette kom til å bli et skittent spill – og jeg fikk rett. I dag, i 2025, står Sudan overfor den største humanitære krisen på planeten. Flere dør av sult enn i Gaza. Flere er på flukt, men det kommer ikke inn i de store mediene, siden folk flest ikke har mobiltelefoner å filme slutten på livet sitt med …»
«Jeg vil også gjøre det klart at selv om jeg laget denne filmen i Sudan, er den ikke en film om Sudan. Det var en casestudie.»
Casestudie … Jeg lurer på hvor politisk han er, med all kunnskapen han har om disse landene:
«Jeg tror at når du har sett disse tre filmene mine, forstår du at jeg ikke er et upolitisk menneske. Jeg er en svært politisk tenkende person. Jeg ville ikke kalt meg aktivist, for en aktivist bruker andre midler. Jeg er filmskaper og bruker filmkunsten som middel. Men motivasjonen min er selvsagt politisk, og drivkraften min er politikk. Jeg brenner over den utrolige urettferdigheten som skjer overalt. Men jeg påstår ikke at jeg kan løse den eller at filmen kan stoppe den. Skjønner du hva jeg mener?»
«Selvfølgelig var det ingen kinesisk hær eller amerikanske soldater i Sudan. Men det var milliarder av dollar og kinesiske penger. I dag er den konflikten i Stillehavet, den er overalt, også i de store mediene. Den dreier seg om Taiwan, Øst-Kinahavet og Filippinene. Jeg var der for noen måneder siden.»
Neste film?
«Nei, den er ikke i Taiwan, men jeg aner at den har med dette å gjøre. Jeg kommer ikke til å filme F-16-fly over Stillehavet, men jeg kommer til å filme i en filippinsk fiskerlandsby.»
Cuba og propaganda
Epicentro er beskrevet som en reisefilm om Cuba. Den er et oppslukende og metaforisk portrett av det postkoloniale, ‘utopiske’ Cuba, der eksplosjonen på USS Maine i 1898 fortsatt gir gjenklang. Denne smellen satte punktum for det spanske koloniveldet i Amerika og innledet epoken for det amerikanske imperiet#. Samtidig, på samme sted, ble et mektig erobringsverktøy født – film som propaganda. Sauper utforsker et århundre med intervensjonisme og mytedannelse sammen med de ekstraordinære menneskene i Havana – særlig barna, som han kaller «unge profeter» – for å granske tid, imperialisme og filmmediet selv. Men hvordan kan han si at film er propaganda?
«Det trenger jeg ikke si, for det gjorde herr Goebbels. Tyskland og USA ble i stor grad skapt takket være oppfinnelsen av filmen. Det var en tid da krigshaukene i Washington ville ha krig mot det spanske imperiet for å drive dem ut. Men opinionen var ikke på deres side. De fleste tenkende politikere, forfattere og journalister hadde nesten samme diskurs som Noam Chomsky# i dag – antiimperialistisk, antikrig, demokratisk, å stå opp mot makten osv. … USA var slitne etter å ha kjempet i #borgerkrigen#, og noen sa at de trengte en krig utenfor landet for å forene statene. ‘Så la oss angripe det spanske imperiet. La oss ta Cuba.’ Men opinionen kjøpte det ikke.»
«Så snudde de opinionen med to teknologier: Først gulpressen. Det var en ny type journalistikk som overdrev eller forfalsket fakta – og som også tegnet andre som karikaturer: tabloidene, The Sun. Den andre var filmen. Med den antispanske propagandaen viste de spanske sjømenn som trakasserte fattige, blonde amerikanske kvinner i Havana. Eller spanske soldater som henrettet Cubas frihetskjempere, og den spanske hæren som sprengte amerikanske slagskip. Og alt var falskt, alt var funnet på.
Vel, dette fortsetter, for filmindustrien viser frem filmer som Top Gun (1986) med Tom Cruise, som jeg nevner i forbindelse med militarisering …
«Ja. Verst av alt er Top Gun. Og Tom Cruise ble invitert til filmfestivalen i Cannes, der ekte jagerfly fløy over palmepromenaden. Jeg kan faen ikke tro det. Det er så kvalmende.»
I Epicentro viser du barn, unge jenter, mens de ser ting og uttrykker erfaring: «Da du så filmen, så du hvor dypt intelligente, politisk og humanistisk intelligente, disse barna er. Jeg lå på kne foran dem – jeg ba til dem som om de var profetene mine. Jeg ga dem bare øynene mine, ørene mine og kameraet mitt – for å la dem skinne.»
Å være sammen
Sauper er svært flink til å få kontakt med folk. Det så vi på Makedox’ masterclass i Skopje. Han har et veldig fint, varmt smil. Hvordan er han profesjonelt, eller hva er det som får folk til å åpne seg for ham?
«Altså, hør, hva gjør jeg nå sammen med deg? Det finnes to versjoner av hvordan vi er sammen. Den ene er at du tar tankene mine. Du utnytter hjernen min. Og du gjør intervjuet ditt til magasinet ditt. Det er én versjon. Den mer passende er at du gir meg en time av livet ditt. Du ser på meg, du leser om meg og ser filmene mine. Du gir meg denne timen og lytter til meg. Du gir meg en time å eksistere i. Og det er det vi gjør som filmskapere. Du gir meg den eksistensen. Og jeg føler meg ikke utnyttet. Gjør du det som forsker, som filmskaper, føler ikke folk at du sier ‘gi meg historien din’ – de åpner seg. Du sier bare: ‘Jeg er her. Jeg lytter til deg.’ Og før det må jeg selvsagt også gi dem en del av meg selv. Ellers, hvorfor skulle de åpne seg?»
Når det gjelder filmmetoden hans, er han svært tett på ansiktet, også med et lite kamera som lar ansiktene tre frem i nattemørket.
«Noe jeg alltid undrer meg over, er når man ser noen snakke på TV: Han snakker der borte til noen som ikke ser. Men når du har et lite kamera og ser inn i øynene på noen, med øynene deres på linje med blikket ditt, fanger kameraet nøyaktig den energien som du og jeg utveksler.»
Men forstyrrer ikke et kamera som er så tett på?
«Nei, det er tvert imot – det skaper kontakt, for det er jeg som holder kameraet. Dette er sannhetens øyeblikk – noe som kanskje skal vises på en enorm skjerm, med en million mennesker som ser på. Hvis jeg er veldig komfortabel og virkelig til stede, blir det en god scene.»
Jeg gjentar spørsmålet om å få tilgang til folk: «Ja, men du vet, du har også tilgang til meg bare ved å være den du er – det er det samme. Til syvende og sist er vi bare mennesker.»
