Juliana Moska overtok den tsjekkiske delen av KineDok sammen med Walter Nagy i mars i år. Hun arvet en struktur som Ivana Formanová og Eliška Hoskovcová hadde brukt fem år på å bygge opp. En fersk booking sier mye om hvordan hun har valgt å drive programmet siden. En dokumentar om afasi ble vist for en sal full av logopeder på en festival, og ble en av sesongens mest inspirerende visninger.

Moska snakket med Modern Times Review før Ji.hlavas trettiende utgave, der KineDok holder sitt årlige partnermøte og VR-utvalg, og før en samtale i Brussel om publikumsarbeid i lokalsamfunn. Samtalen handler om hva desentralisering faktisk krever i praksis i Sentral- og Øst-Europa, og om en arbeidsfilosofi der en visning for ti personer i en liten by kan veie tyngre enn en for tusen.

Da katalogen for 2026/2027 ble presentert i vår, la du hovedvekten på vekst: flere visningssteder, flere visninger og et sterkt program å bygge videre på. Nå som sesongen er i full gang – føles vekst i denne rene betydningen fortsatt som det riktige målet på om denne versjonen av KineDok fungerer, eller har et annet mål tatt over?

Jeg vil si at det finnes flere måter å måle det på. Utvidelse er definitivt en av dem, men når man kommer helt inn i kjernen av KineDok, skjønner man hvor avgjørende det er å ha god kommunikasjon og sterke relasjoner til alle som driver visningsstedene. Så mens vi vokser og når nye steder, må vi også ta vare på dem vi allerede har, og pleie fellesskapet vi har bygd opp. For meg handler vekst derfor ikke bare om tall eller om å nå flere steder, men også om å styrke og vedlikeholde det fellesskapet som finnes. Hver eneste visning betyr noe for oss, uansett hvor mange som kommer. Hver person som møter opp, hver samtale som oppstår etterpå og hver relasjon vi bygger med et visningssted, er viktig. Vi prøver virkelig å ta vare på disse forbindelsene og på fellesskapet rundt KineDok.

«I høst tar vi VR-filmer ut under åpen himmel for første gang, ut på gresset»

Du og Walter Nagy overtok et helt nytt tsjekkisk team i mars, etter at Ivana Formanová og Eliška Hoskovcová hadde ledet programmet i mange år. Nå, etter fem måneder med visninger og festivaldeltakelse – hvordan vil du beskrive det dere to faktisk har bygd opp sammen, i motsetning til det dere arvet?

I begynnelsen var vi svært opptatt av å sikre en smidig overgang fra det forrige teamet. Vi ville bygge videre på det som allerede fungerte godt, og beholde den eksisterende strukturen og kontinuiteten. En viktig del av dette var å videreføre KineDoks kuratoriske linje: å bringe tematisk engasjerende og samfunnsrelevante dokumentarfilmer inn i offentlige rom, deriblant filmer av filmskapere som er blitt lagt merke til på store internasjonale festivaler.

Vi vil også at programmet skal gi ulike og nyanserte perspektiver på verden rundt oss. Filmene tar for seg et svært bredt spekter av temaer, fra personlige og intime historier til sosiale, miljømessige og politiske spørsmål. De nærmer seg temaene fra ulike vinkler og med særegne kunstneriske stemmer. Det som binder dem sammen, er en sterk respekt for menneskerettigheter, demokratiske prinsipper, frihet og toleranse.

Mens vi har holdt fast ved denne kontinuiteten, har vi også begynt å tenke på hvordan programmet kan utvikles videre: tilgjengelighet, samarbeid med skoler, støtte til unge filmskapere og hjelp til produsenter og filmer som ellers ville ha vanskelig for å nå et publikum gjennom tradisjonell distribusjon. Vi tar direkte kontakt med filmstudenter og unge filmskapere og gir dem mulighet til å vise arbeidene sine gjennom KineDok og nå nye publikum. For eksempel samarbeider vi nå med en nyutdannet dokumentarist fra FAMU, som skal presentere studentfilmen sin som en del av KineDok. Men i stedet for en tradisjonell visning på stedet gjør vi kvelden om til en dokumentarworkshop. Publikum får et innblikk i den kreative prosessen hans gjennom utdrag fra filmen og en samtale om dokumentaristens rolle.

FEINKOŠTs åpning i Praha markeres som en spesiell premiere på Bio Oko, en tradisjonell kinosal med én lerretsflate, snarere enn i lokalsamfunnsrommene og utendørsarenaene resten av årets program har brukt. Hva gjør at en premiere som denne krever en ordentlig kinosal, når så mye av det KineDok gjør i år bevisst styrer unna slike?

Jeg vil ikke si at KineDok bevisst styrer unna kinoer. Vi bringer dokumentarfilmer til steder der fellesskap allerede finnes – kulturhus, bibliotek, kafeer, utendørsarenaer og andre alternative rom – men det betyr ikke at kinoer ikke kan være en del av KineDok også. Det har dessuten blitt en tradisjon at de tsjekkiske og tyske premierene på FEINKOŠT holdes på kino. FEINKOŠT viser filmer av unge filmskapere, og vi vil gi dem muligheten til å vise arbeidet sitt på et kinolerret og nå et større publikum. En premiere er også et spesielt øyeblikk. Den samler filmskapere, publikum og det bredere miljøet, og gir arrangementet en mer festlig stemning. Så i dette tilfellet gir en ordentlig kinosal disse unge filmskaperne og filmene deres et eget rom og et skikkelig premieretidspunkt!

«En visning for ti personer i en liten by kan ha stor betydning»

I samtalen i Brussel om publikumsarbeid i lokalsamfunn møter du folk som driver lignende programmer under svært ulike finansierings- og kulturforhold rundt om i Europa. Er det noe ved hvordan denne modellen fungerer i Sentral- og Øst-Europa som du mener den bredere Creative Europe-debatten fortsatt overser?

Jeg tror noe som av og til overses, er hvor lokalt og desentralisert publikumsarbeid kan være i Sentral- og Øst-Europa. I KineDok jobber vi ikke bare i hovedstedene og i etablerte kulturinstitusjoner, men også i mindre byer og steder der tilgangen til dokumentarfilm og kulturarrangementer ofte er mer begrenset.

Å vise VR-dokumentarer for en gruppe logopeder er en ganske uvanlig booking. Gir KineDok dem noe de kan bruke som klinisk verktøy, eller handler det først og fremst om å introdusere plattformen for et nytt publikum?

Vi prøver alltid å knytte en bestemt film til et bestemt fellesskap. Da vi viste en film som tar for seg afasi i et kunstnerisk perspektiv, ville vi eksperimentere med å finne det rette publikummet for akkurat dette verket. Vi bestemte oss derfor for å diskutere temaet, selve filmen og den kunstneriske tilnærmingen med folk som arbeider med mennesker med afasi og har direkte erfaring med emnet. Det viste seg å være en glimrende idé, og hele opplevelsen var svært inspirerende for oss alle.

Årets Ji.hlava er festivalens trettiende utgave, og det er også her KineDok holder det årlige partnermøtet og VR-utvalget for hele nettverket. Endrer jubileet måten du går inn i møtet på, eller er det fortsatt mest en arbeidsøkt med jubileet i bakgrunnen?

Det er fortsatt mest en arbeidsøkt, med jubileet i bakgrunnen. Vi har masse arbeid å gjøre mens vi er samlet. Vi må velge ut de nye VR-filmene til den kommende katalogen og diskutere KineDoks strategier og planer for det kommende året. Men det er også et av de få tidspunktene da hele KineDok-nettverket er på samme sted, så selvfølgelig handler det ikke bare om arbeid. Det er også en sjanse til å være sammen, å bli oppdatert på hverandre og å nyte festivalen.

«Jobben er utrolig fargerik og skifter stadig form og retning»

Fram til november skal du delta på en politikkdebatt i Brussel, en festival med jubileum og mer enn to premierer på tvers av landegrenser. Føles alt dette som én sammenhengende jobb for deg, eller mer som flere ulike jobber som tilfeldigvis har samme tittel?

Takk for spørsmålet. For å være ærlig er dette akkurat det jeg liker best med prosjektet. Det er folk, steder, opplæring, diskusjoner, en internasjonal dimensjon, mennesker fra ulike kulturer og land, etablerte fagfolk, men også unge filmskapere. Én dag kan det være en viktig paneldebatt, og neste dag en liten visning for to eldre tilskuere klokken ti om morgenen.

Jobben er utrolig fargerik og skifter stadig form og retning. Det er et svært dynamisk miljø, og det trives jeg virkelig med.

Noen ganger føles det som å være litt av alt på én gang. Som å ha flere ulike jobber som tilfeldigvis har samme tittel. Men for meg er det også det som gjør jobben meningsfull. Alle disse ulike aktivitetene henger sammen gjennom den samme ideen: å bringe dokumentarfilmer til folk, skape rom for samtale og bygge fellesskap rundt dem.