Når Sunny Side of the Doc vender tilbake til La Rochelle 22.–24. juni 2026, har arrangementet med seg et spørsmål som er større enn noe enkeltstående marked. Etter måneder med usikkerhet om framtiden kom det tilbake etter en mobilisering av kringkastere, produsenter, institusjoner og finansiører, som mente at dokumentarbransjen fortsatt trengte en egen internasjonal markedsplass. Resultatet er en slankere 37. utgave, bygget rundt et strategisk partnerskap med Documentary Campus, en omarbeidet Meet & Match-struktur og et program som setter søkelys på finansiering, distribusjon, digitale publikum og de stadig skiftende økonomiske vilkårene for ikke-fiksjonsfortellingen.

For Donata von Perfall, administrerende direktør i Documentary Campus, kan ikke dokumentarfilmens utfordringer skilles fra mulighetene som vokser fram ved siden av dem. Gjennom hele samtalen vender hun tilbake til hvordan prosjekter finansieres, hvordan man når publikum, og hvordan produsenter kan finne veien i et landskap som i økende grad formes av digitale plattformer, alternative finansieringsmodeller, KI og endrede seervaner. Bak snakket om markedsformater og bransjestrategi ligger en videre bekymring: Hvordan kan en fragmentert dokumentarbransje beholde en felles målsetting når vilkårene ser helt annerledes ut enn for bare ti år siden?

Ut fra din erfaring fra Documentary Campus og arbeidet i den europeiske dokumentarbransjen de siste tjue årene: Hvordan ser du på situasjonen akkurat nå? Er det nok en vanskelig syklus, eller er det en grunnleggende omstrukturering av hvordan dokumentarbransjen kommer til å fungere?

Jeg mener bransjen, særlig dokumentarbransjen, er under enormt press akkurat nå. Samtidig ser jeg store muligheter, større enn noensinne. Det er det vi jobber med i Documentary Campus, siden vi allerede i stor grad arbeider med disse nye finansieringsmodellene.

Jeg tror det også er det et marked som Sunny Side må gjøre, eller det opplæringsorganisasjoner som Documentary Campus må gjøre. De må alltid gå et skritt videre inn i framtiden, vise hvilke muligheter som ligger foran oss, og så diskutere dem.

Det gjør man selvsagt også med en festival, men da gjennom stiftelser, impact-finansiering, impact-produksjon, utdanningsplattformer, digital distribusjon, podkaster, merkevarer og samarbeid på tvers av medier. Det er en ny måte å tenke på. Det er en ny måte å sette sammen finansieringen av dokumentarfilmene sine på. Produsentene er ikke lenger avhengige av én enkelt portvaktmodell for å nå et internasjonalt publikum.

Når det er sagt, er det også en stor mulighet til å tenke nytt om selve samarbeidsmodellen. Samproduksjoner opplever etter min mening en renessanse. De blir viktigere enn noensinne i den globale politiske situasjonen vi står i. At man nå arbeider i fellesskap og med delte erfaringer i stedet for innenfor tradisjonelle kringkastingsstrukturer, er et stort framskritt.

Kreativt er det også svært oppmuntrende. Yngre publikum, særlig de man når gjennom digitale kanaler, er interaktive og deltar. Du får direkte tilbakemeldinger fra fellesskapet ditt. Jeg tror de engasjerer seg langt mer ukomplisert og med mye mer entusiasme i faktabasert fortelling på tvers av ulike plattformer.

Jeg kom nettopp fra en samtale der jeg fikk vite at det også kan lages for TikTok. Kortformatet varer rundt ti minutter, og på TikTok kan man gå opp til tretti minutter. På YouTube er vi nå oppe i nitti minutter. Inntektene man kan hente inn igjen, blir bedre.

Det er selvsagt ikke enkelt å tilpasse seg denne krisen ved å bygge et bærekraftig rammeverk. Derfor tror jeg organisasjoner som vår, og markeder som Sunny Side, blir stadig viktigere for framtiden.

Produsentene er ikke lenger avhengige av én enkelt portvaktmodell for å nå et internasjonalt publikum.

Hvor viktig er det å ha et fysisk marked og en fysisk møteplass?

Vi arrangerte World Congress of Science and Factual Producers i Rio i desember da jeg hørte at Sunny Side ikke ville komme tilbake. Sunny Side har alltid vært en del av karrieren min. Jeg ble virkelig slått av den sterke følelsesmessige reaksjonen fra bransjen, fra medlemmene av World Congress, fra pressen og fra franskmennene som var til stede.

Jeg ble virkelig imponert over at de franske bransjeorganisasjonene, med støtte fra CNC, slo seg sammen for å gjenopplive markedet. Da var det vår tur til å si: Ok, vi må være like raske som dem. Hva kan vi bidra med? Og samlet måtte vi handle veldig fort.

Så nødvendigheten av et fysisk marked ble tydelig for meg gjennom denne svært sterke reaksjonen fra bransjen. Vi driver med en bransje som handler om mennesker. Vi trenger steder der vi fortsatt kan møtes og gjøre forretninger effektivt i løpet av noen få dager, mer enn noen gang.

For meg viste det at fysiske markeder fortsatt betyr enormt mye, og kanskje enda mer i en tid med permanent digital kommunikasjon. Samhandling på nett er effektivt, ja, men den skaper sjelden den tilliten, spontaniteten eller de langvarige relasjonene som et marked som vårt trenger. Hvis vi to satt overfor hverandre med hver vår øl, ville vi nok blitt kjent mye raskere.

Vi arbeider i en bransje som bygger på relasjoner, særlig i disse usikre tidene. Folk trenger rom der samtalene kan foregå ærlig og uformelt, på tvers av skillelinjer mellom bestilling, finansiering, redaksjon og kreativt arbeid som er i ferd med å forsvinne. Det er også viktig at nye folk som kommer inn i markedet, raskt kan presentere seg for nøkkelpersoner.

Hva er den største gammeldagse vanen eller forutsetningen som kanskje ikke lenger er den beste veien videre, eller som ikke lenger er relevant? Tror du at innarbeidede vaner og forutsetninger hindrer en bredere utvikling i bransjen?

Jeg er en stor forkjemper for digital-først-produksjon, som du kanskje allerede har lagt merke til, og det går tydelig fram av innholdet i årets sesjoner på Sunny Side of the Doc.

Det betyr å forstå publikum og fortellerstrukturene, partnerskap, synlighet og til og med finansieringsmuligheter. Det åpner også nye veier for internasjonal distribusjon, særlig for uavhengige produsenter som ikke lenger er helt avhengige av et lite antall tradisjonelle portvakter.

Bransjen behandler fortsatt ofte det digitale som en forlengelse av hovedprosjektet, og det mener jeg er feil i dag. I virkeligheten er det digitale i økende grad den viktigste inngangen til publikum, særlig blant yngre generasjoner. Produsenter som tar til seg dette skiftet, både kreativt og strategisk, vil stå mye sterkere når de skal bygge bærekraftige prosjekter i framtiden. Det må tenkes nytt om og omfavnes.

Vi må også gi slipp på forestillingen om at det finnes én riktig finansieringsvei. Man går ikke bare ut og samproduserer med tre eller fire kringkastere. Det er svært sjeldent. Dokumentarfilmskapere og produsenter bør tenke mer som gründere. De må tenke på partnerskap og publikum, på rettigheter og på langsiktig, bærekraftig formidling helt fra et tidlig stadium.

Jeg er også en stor tilhenger av impact-strategier, som i dagens verden alltid bør vurderes sammen med selve prosjektet. Dessuten må vi tenke nytt om innovasjon. Innovasjon handler nå om organisering og økonomi. Den har flyttet seg. Hvordan vi samarbeider, hvordan vi deler risiko, hvordan vi når publikum, og hvordan vi bygger robuste strukturer for uavhengig fortelling – alt dette må vi diskutere på et annet nivå. Derfor har vi lagt om årets sesjoner på Sunny Side, slik at de tar opp akkurat disse spørsmålene og tar debatten videre.

Vi driver med en bransje som handler om mennesker.

Slik jeg forstår det, blir pitch-programmet litt annerledes i år. Det blir mer en diskusjonsdrevet modell. Hva betyr en diskusjonsdrevet modell når det gjelder å pitche prosjekter?

Da vi kom om bord, hadde vi bare noen få måneder på oss til å tenke gjennom hele opplegget og spørre: «Hva vil vi satse på?» Vi har CPH:DOX, IDFA og alle disse fantastiske pitch-plattformene. Documentary Campus har også sin egen, der offentlig pitching framfor et publikum gir mening. Men vi spurte oss selv: Hva handler Sunny Side egentlig om? Sunny Side handler om forretninger. Det er et marked. Det handler om at folk må komme hit og arbeide effektivt og tydelig.

Ja, offentlig pitching kan skape enorm energi i rommet, og det er flott å se. Men den kan gi forholdsvis lite meningsfylt utveksling: Du pitcher, så får du kanskje noen enkeltmøter, men utbyttet er kanskje ikke så effektivt som det burde være. Derfor utviklet vi dette mer samarbeidsorienterte formatet rundt rundebord, som skaper rom for dialog heller enn opptreden. Jeg tror fortsatt på det andre konseptet, men det kommer an på hvor og hvordan man gjør det. For Sunny Side, som handler om forretninger, hadde vi også en utlysning for prosjekter som må ha 30 prosent av finansieringen på plass på forhånd, og det avgrenser allerede feltet.

I det nye Meet & Match-markedet har vi utviklet en svært gjennomtenkt katalog som viser hvem som trenger hva. Kommer du med prosjektet ditt og trenger distribusjon, får du møter med distributører. Trenger du en medprodusent fra et bestemt land, kobler vi deg med en derfra. Uansett hva du leter etter, handler det om effektive samtaler på ti minutter. Deretter kan du forlenge samtalene på egen hånd i løpet av markedet.

Vi valgte ut nesten 120 prosjekter ut fra hvor klare de var for markedet; det var den viktigste faktoren for oss. Bransjen skulle ikke miste tid når de kom, for det handlet også om å møtes – kuratorarbeidet balanserte derfor levedyktighet mot originalitet, hastverk og kreativ risiko. Vi hadde en svært god utvelgelseskomité, og vi er klar over at formelt dristige eller politisk følsomme arbeider ikke nødvendigvis er lette å finansiere umiddelbart. Det er nettopp derfor nøye matchmaking er viktig, og derfor brukte vi to måneder på den.

Målet var ikke bare å finne prosjekter som allerede var kommersielt åpenbare, men å koble prosjekter med de riktige økosystemene av partnere. Blant de utvalgte beslutningstakerne var det folk utenfor bransjen. I framtiden vil jeg gjerne ta med merkevarer og alternative finansieringskilder, slik at helheten blir mer variert. Disse menneskene kan ikke sitte i en offentlig pitch.

Det måtte bli mer markedsorientert, mer forretningsorientert, mer markedsdrevet, heller enn en utstilling. For Documentary Campus er det riktige formatet å fullføre opplæringsprogrammene, gjennomgå et ti måneder langt utviklingsløp og så pitche offentlig. Men her kommer store produsenter og distributører for å støtte prosjekter. De må gjøre forretningene sine raskt.

Kan du gå gjennom selve matchingen i denne prosessen?

Prosjektene fikk en katalog der de måtte krysse av for hva de hadde, og hva de lette etter. Ved siden av katalogen bruker vi digitale verktøy. Det var allerede matchet på sjanger, enten du leter etter samproduksjoner, en distributør, en impact-produsent eller noe helt spesifikt.

Deretter hadde vi en utvelgelseskomité som valgte ut de sterkeste prosjektene. Vi sjekket relevans for markedet og finansieringen til slutt, og om de fortsatt trenger disse møtene, men også om de er i en fase der de kan gå i produksjon nå, eller allerede er på et stadium der de må få finansieringen i havn.

Vi la selvsagt også vekt på mangfold. Vi sørget for at vi har et mangfold av land og sjangere … Det er helt sentralt for hvem vi er.

Vi sørget for at vi har et mangfold av land og sjangere … Det er helt sentralt for hvem vi er.

Tilbake til alternativ finansiering: Jeg er alltid interessert i hvordan den presenterer seg. I mediebransjen i USA, der offentlig støtte nesten ikke finnes, kommer finansieringen for det meste fra private kilder og stiftelser, så det er den tradisjonelle finansieringsmodellen. Hva ser du som alternative finansieringsmodeller i 2026, og er det noen som skiller seg ut?

Når du kommer fra USA, tar du med til Europa det vi regner som alternativ finansiering. Uavhengighet kommer ikke automatisk fra en finansieringskilde. Den kommer av åpenhet, redaksjonell klarhet og sterke etiske grenser. Realiteten er at produsenter i dag ofte trenger hybride finansieringsstrukturer.

For meg handler spørsmålet mer om hvordan partnerskapene er bygget opp. Er de redaksjonelle beslutningene beskyttet? Er forventningene åpne? Er det enighet om samfunnsnytte framfor omdømmehåndtering?

Samtidig åpner dette utvidede finansieringsøkosystemet viktige muligheter for nye stemmer og for et mer mangfoldig knippe filmskapere til å komme inn i det internasjonale dokumentarlandskapet. Alternativ finansiering kan hjelpe prosjekter og skapere som tidligere kanskje har slitt med å få tilgang til tradisjonelle bestillingssystemer.

Eller vi hadde et svært vellykket eksempel der en podkast ble til en dokumentarfilm. Eller omvendt. Eller du har en influencer med et stort fellesskap, særlig rundt et bestemt tema, og da kan du kombinere det med dokumentarproduksjon. Som vi har nevnt, begynner man også å se det de kaller long-form content på Instagram og TikTok, som varierer fra 3 til 10 minutter og i dag også fra 10 til 90 minutter. Det gir mening fordi inntektene er veldig sterke. Jo lengre format, desto høyere inntekter.

Sett fra Sunny Sides ståsted: Kuraterer dere samtaler eller paneler om de etiske sidene ved partnerskap med merkevarer?

Både de etiske og de juridiske. Det er jobben vår. Vi lager sesjoner for å sette i gang disse diskusjonene og for å bidra til enighet om hvordan vi skal svare. Det er ikke lett når det gjelder merkevarer, som vi vet, på alle mulige områder, særlig de etiske. Ikke alle prosjekter egner seg til å bli finansiert av merkevarer. Det samme gjelder stiftelser.

Vi ser faktisk på hvert enkelt prosjekt og skreddersyr det til en bestemt finansieringsmodell. Vi tilbyr disse plattformene. Det er også erfaringen til Documentary Campus. Vi kommer med mange års erfaring i å lage sesjoner som nøytrale plattformer, og med en diskusjonskultur der man til og med kan krangle om ting og tenke nytt.

Det finnes et tysk ord, Streitkultur, som betyr at man kan ha ulike meninger om noe. Men til syvende og sist må vi trekke i samme retning og finne en felles enighet i bransjen vår.

vi må trekke i samme retning og finne en felles enighet i bransjen vår.

I vår tid er det en tendens til å havne i et enten–eller, et absolutt ja eller et absolutt nei. Det er ikke nødvendigvis produktivt når det finnes et helt spekter innenfor det ja-eller-nei-et.

La meg føye til noe. Det gjelder ikke bare merkevarer. Det gjelder også KI. Det gjelder de nye teknologiene. Hvordan arbeider man med dem? De kan skape nye muligheter, ikke bare for produksjonsarbeidsflyten, men også for at folk kan bruke mer tid på å tenke kreativt enn på å gjennomføre originale idéer. Men hvor går grensen? Teknologien utvikler seg så fort, og vi kommer ikke til å stoppe den. Så det er opp til oss å tenke over hvordan vi skal arbeide med den, og hvordan vi gjør den åpen for publikum også. Det samme gjelder for merkevareinnhold.

Hva er Sunny Sides syn på bruk av KI? Nylig har jeg vært på flere foredrag om KI og blitt overrasket over hvor mange forholdsvis prominente bransjefolk som er hundre prosent imot KI. Men de overser at KI også er tilgjengelig. Mange filmskapere som ikke har tilgang til dyre arbeidsflyter og dyrt utstyr, kan bruke KI kreativt. Så lenge det finnes en tydelig etisk redegjørelse for hvordan teknologien er brukt i prosjektet, ser jeg ikke noe problem.

Vi setter opp, programmerer og kuraterer sesjoner for å diskutere disse spørsmålene med fellesskapet vårt. Vi henter inn kompetanse fra ulike vinkler for å belyse saken og hjelpe folk til å skifte perspektiv. Så danner man seg sin egen mening. Men igjen, det handler ikke bare om din egen mening. Det er også fellesskapet som må styre bransjen vår i framtiden.

Når Sunny Side 2026 er over, hvordan vurderer du om det var en suksess?

Avtaler betyr selvsagt noe. Finansieringsprosesser betyr noe. Partnerskap betyr noe. Håndfaste resultater betyr absolutt noe, særlig i det vanskelige klimaet vi arbeider i.

Men for meg ville suksess også bety noe som er mindre målbart. Folk bør dra herfra med følelsen av at dokumentarfeltet fortsatt har felles driv og fantasi. Hvis produsenter føler seg mindre isolerte, hvis kringkastere føler seg koblet til kreativ risiko igjen, hvis nye allianser vokser fram på tvers av sektorer, og hvis vanskelige samtaler føres ærlig heller enn diplomatisk, da har markedet gjort noe viktig.

Vi prøver å gjenoppbygge tilliten, ikke gjennom optimisme, men gjennom praktisk samarbeid. Hvis Sunny Side of the Doc 2026 hjelper bransjen til å gå fra en følelse av oppsplitting mot en fornyet følelse av felles formål, vil jeg regne det som en svært meningsfull suksess.

Utvalgt bilde: © Malina Ebert