Refaat Alareer var én av mange.
Fra krig til krig mistet han rundt femti slektninger. Så var det hans tur.
Han ble 44 år gammel.
Da han ble drept i et luftangrep 6. desember 2023, sammen med broren, søsteren og tre nevøer, gikk If I Must Die – husker du det? – «Om jeg må dø / fortell min historie / kjøp et stykke tøy / noen snorer / lag en drage …» viralt over hele verden. Han ble kritisert fordi han var intellektuell, ja, professor i litteratur ved Islamic University of Gaza, men han hadde ikke fordømt 7. oktober. I dag står det knapt noe i den internasjonale pressen om denne antologien med dikt og prosa.
Fordi han sammenlignet 7. oktober med oppstanden i Warszawa-ghettoen.
Og det stemmer. Les denne boken. Han fordømte aldri verken 7. oktober eller Hamas, og da Hamas etter #Abraham-avtalene# rykket nærmere Iran og ble spydspissen i landets motstandsakse, så han Irans støtte som et vendepunkt. Men når du leser boken, forstår du også hvordan livet hans har vært. Et liv som egentlig ligner så mange andre i Gaza. Et liv under beleiring, under total beleiring, der Israel i lang tid har regnet ut minimumet av kalorier et menneske trenger for å overleve, 2279 per person per dag, for å være presis, og ikke har sluppet inn noe utover det. Et liv med brødre drept i luftangrep, fettere tært opp av ubehandlet kreft og venner skutt ned på gaten. Et liv der familier sover hver for seg, for ikke å dø alle på én gang. Og det er det eneste livet han har levd. Refaat Alareer# er et barn da farens Peugeot, far er arbeider i Israel, en kveld blir truffet av en kule ved en kontrollpost. Det blir ingen etterforskning, ingen som står til ansvar, ingenting, bare en arbeidskollega som er myrdet, en far full av granatsplinter og et barn som for alltid vil frykte å miste alt brått. Naboene prøver å berolige ham og gjentar: «Det skal gå over.» Det samme hører han et par år senere, da en stein knuser hodet hans: «Det skal gå over», sier legen. Det sier de igjen da han ved et uhell blir skadet under et raid. «Det skal gå over», hører han seg selv si som voksen til fetteren til en klassekamerat, som ble drept som 13-åring av en bosetter, og hvis dødssyke mor Israel nettopp har nektet tillatelse til å få operasjon utenfor Gaza.
«Det skal gå over.» «Det skal gå over.» Og i mellomtiden er det eneste som går over, livet.
«Om jeg må dø / fortell min historie / kjøp et stykke tøy / noen snorer / lag en drage …»
Men han gir seg ikke. Aldri. Alt rundt faller, hele Gaza, men ingenting inni ham. Heller ikke på de siste sidene. Sidene om denne krigen. Sider som er dypt annerledes enn de foregående, for som alle andre innser Refaat Alareer straks at denne gangen er det en krig mot alt, at det ikke finnes noen vei ut. Som han skriver, ingen pustepause, Gaza hamres ned centimeter for centimeter. «Jeg frykter det verste, men også det beste», sier han, og om vi overlever, sier han, hvordan skal vi komme oss over alt dette? Det eneste våpenet han har, er en tusj: men om IDF kommer, skal han kaste den på dem, sier han. Det spiller ingen rolle at det bare er en tusj. Han gir seg ikke.
Og sannheten er at han sto på Hamas’ side, ja, på den væpnede motstandens side, men han ønsket seg et alternativ. I 2018, da palestinerne i flere uker demonstrerte langs grensen og krevde at den ble åpnet igjen, i det som ble kalt Returmarsjen, beskriver han en slags grenseløs sitt-ned-aksjon, glad og fargerik, der bak ungdommene med slynger og steiner står mødre og barn med grillmat. Og Hamas er der, sier han, det stemmer. Men for første gang er de der blant alle de andre, uten våpen. For å se om palestinerne på denne måten omsider vil bli hørt, og om verden, som alltid har sagt at problemet er volden, nå som volden uteblir, omsider vil holde sitt løfte og handle.
Vi vet hvordan det endte.
«Det skal gå over»
Refaat Alareer trodde på ord. Han var elsket, forelesningene hans minnet om Robin Williams’ i Dead Poets Society, han var Gazas John Keating, og han hadde grunnlagt «Gaza Writes Back», et kollektiv av forfattere. Palestina, pleide han å si, «er en stein og en historie unna», for med historier gjør man ikke bare motstand, man ikke bare finnes, man vinner. For til sjuende og sist kommer ikke seieren fra våpen. Den kommer fra den dominerende fortellingen.
Er ikke det Israels egentlige styrke, når alt kommer til alt? Sionismens egentlige styrke? At de har fått alle til å tro at det ikke fantes noe i Palestina i 1948? Ingenting og ingen?
At ørkenen blomstret med Israel?
Og at landet nå bare forsvarer seg? At hæren er den mest moralske i verden?
Denne boken, som etablerte medier ikke snakker om, er dragen i If I Must Die. Det stykket tøy, den snoren. For å fortsette, fra historie til historie. Fra dikt til dikt. Fra sjel til sjel, i en søken etter det som tross alt binder oss sammen. «Jeg er deg», skriver han til sin israelske tvilling, tvillingen som ikke vet at han er broren hans. Jeg er det du ble påført, jeg er fortiden som hjemsøker og plager deg. «Og jeg kjemper og gjør motstand med samme seighet som du kjempet og gjorde motstand med / Jeg er ikke du slik du er nå / Jeg er du slik du var i går / Men jeg er deg.»
«Og når du dreper meg / dreper du deg selv.»
